Han innrømmet også at Camille nærte en del av hans ego: med henne gjenoppdaget han den lette beundringen fra begynnelsen, før ansvar, før ekteskap, før Élise ble dyktig nok til å stå opp mot ham.

Og når noen bruker styrken din som en unnskyldning for å gi deg mindre, husk at styrke ikke er en gjeld til dem som sliter deg ut.

Etter konferansen kom den unge kvinnen for å takke henne.

Élise smilte til ham.

Om kvelden, på vei hjem, stoppet hun foran et konditori.

I vinduet sto det en jordbærplante.

I lang tid hadde denne kaken representert måten Antoine kjøpte fred på uten å løse problemet.

Alt hun trengte å gjøre var å komme inn med en eske, smile, si at hun overdrev, og så vente på at Elise skulle gi etter.

Hun kjøpte en liten en.

Hjemme hos henne fulgte Gaston delen med katters stille forakt.

Elise smakte.

Kremen var lett.

Jordbærene var gode.

Ingenting gikk i stykker.

Ingen hukommelse rådet.

Hun tenkte på den tomme leiligheten i Vincennes, kaken som hadde falt på gulvet, gifteringen på bordet, og fotokopien som hadde glippet under oppsigelsesbrevet.

Antoine hadde lenge trodd at han hadde mistet henne den kvelden.

Han tok feil.

Han hadde mistet henne hver gang han ba henne vente mens en annen person gikk videre takket være arbeidet hans.

Hver gang kalte han stillheten sin for «modenhet».

Hver gang hadde han forvekslet lojaliteten med en garanti.

Kvelden med jordbærplanten hadde ikke vært dagen da ekteskapet deres ble oppløst.

Det var dagen da Elise sluttet å bryte sammen for å holde ham stående.

Hun så på sitt eget speilbilde i vinduet.

Det åpne gullanhenget hvilte mot huden hans.

Så tok hun en ny bit.

Denne gangen betydde kaken ingen unnskyldning, ingen retur, ingen tilgivelse.

Det betydde bare at hun kunne ta tilbake det som hadde tilhørt en gammel smerte og gi det en ny smak.

Og ingen, fra nå av, skulle bestemme for henne hva hun fortjente.