DEL 2
Flyturen til Boston tok litt over to timer.
Det føltes lengre enn de tre årene siden skilsmissen min.
Jeg satt ved vinduet mens Chicago forsvant under skyene, fotografiet Marcus hadde gitt meg hvilte med ansiktet ned på bordet mellom oss.
Jeg hadde allerede memorert den.
Evelyns beige frakk.
Det blå skjerfet hun alltid hadde surret to ganger rundt halsen.
Den lille gutten lente seg sidelengs i vognen som om verden var noe han trengte å undersøke personlig.
Jenta holdt det som så ut som en kosekanin.
Datterens ansikt.
Muligens.
Jeg hadde fortsatt ingen rett til å kalle henne det.
Marcus satt på den andre siden av midtgangen og jobbet stille på laptopen sin.
Hvert par minutter så jeg på ham.
Til slutt lukket han den.
“Du kommer til å slite et hull gjennom meg.”
“Hvem er mannen?”
“Daniel Brooks.”
“Og?”
“Førtien. Arkitekt. Opprinnelig fra Providence. Ingen kriminell bakgrunn. Ingen søksmål verdt å nevne. Han jobber for et firma som designer sykehus og universitetsbygninger.»
Jeg stirret på ham.
“Det forklarer ikke hvorfor han svarte på Evelyns telefon.”
Marcus nølte.
“Han og Evelyn giftet seg for fjorten måneder siden.”
Det fantes setninger en mann kunne forberede seg på å høre.
Det var ikke en av dem.
Jeg så mot vinduet.
Skyer.
Ingenting annet enn hvitt.
Fjorten måneder.
Så Evelyn hadde vært alene i nesten to år etter å ha forlatt Chicago.
Så møtte hun noen.
Stolte på noen.
Giftet seg med noen.
Noe skarpt beveget seg gjennom brystet mitt, men jeg nektet å kalle det sjalusi fordi sjalusi antydet eierskap.
Jeg hadde gitt fra meg ethvert krav på Evelyn da jeg tilbrakte det siste året av ekteskapet vårt med å behandle hennes nærvær som møbler—noe vakkert, pålitelig og alltid der.
“Bor de sammen?”
“Ja.”
“Oppdrar han tvillingene?”
“Ja.”
Svaret kom uten nøling.
Jeg nikket en gang.
Marcus fulgte nøye med på meg.
“Hvis du vil at jeg skal ordne—”
“Nei.”
Han stoppet.
“Nei hva?”
“Ingen avtaler. Ingen press. Ingen møter opp hjemme hos dem med seks menn bak oss. Ingen kontakt med arbeidsgiveren hennes. Ingen graving i skolepapirene.”
“Barna er ikke på skolen ennå.”
“Du forstår hva jeg mener.”
Marcus lente seg tilbake.
For første gang siden vi forlot Chicago, forsvant noe av spenningen fra ansiktet hans.
“Det gjør jeg.”
Jeg plukket opp fotografiet.
“Hva gjør hun?”
“Hun jobber tre dager i uken i en lokal kunststiftelse. Delvis administrativt arbeid, delvis programutvikling. Hun jobber også med frilansillustrasjon.»
Det overrasket meg.
Evelyn pleide å tegne.
Før vi giftet oss, hadde hun alltid med seg blyanter overalt. Hun kunne forvandle fem linjer på en serviett til et ansikt med en hel historie.
Etter bryllupet vårt forsvant skissebøkene gradvis.
Jeg hadde antatt at hun hadde vokst fra det.
Nå lurte jeg på hvor mange deler av livet hennes jeg hadde forvekslet med midlertidige interesser, rett og slett fordi jeg aldri stoppet lenge nok til å legge merke til når de forsvant.
“Er hun lykkelig?” spurte jeg.
Marcus så på meg.
“Det var ikke noe jeg kunne skrive i en rapport.”
“Jeg ba ikke om en rapport.”
Han var stille et øyeblikk.
“Hun ser rolig ut.”
Avtalt.
Det var et lite ord.
Det gjorde mer vondt enn happy ville ha gjort.
For å være avgjort betydde at hun hadde bygget noe etter meg.
Noe stabilt.
Noe jeg aldri hadde visst hvordan jeg skulle gi henne.
Vi dro ikke til Evelyns hus.
Det var min første instinkt.
Det var også akkurat den typen instinkt som hadde ødelagt ekteskapet mitt.
I stedet sjekket jeg inn på et hotell i Back Bay og brukte tjue minutter på å stirre på navnet hennes på telefonen min.
Så skrev jeg en melding.
Jeg slettet det.
Skrev en til.
Slettet det også.
Til slutt sendte jeg seks ord.
Jeg er i Boston. Kan vi snakke?
Meldingen viste seg å være levert.
Ingen svar.
En time gikk.
Så to.
Marcus bestilte lunsj. Jeg rørte ikke min.
Klokken fire sytten vibrerte telefonen min.
I morgen. Kl. 10.00 Riverside Café i Beacon Street. Kom alene.
Marcus leste ansiktet mitt.
“Hun svarte?”
“Ja.”
“Når?”
“I morgen.”
“Vil du ha meg i nærheten?”
“Nei.”
“Adrian.”
“Alene betyr alene.”
Han protesterte ikke.
Kanskje han forsto at dette var den første instruksjonen jeg hadde fått fra Evelyn på mange år som jeg hadde tenkt å følge nøyaktig.
Jeg kom til kafeen tjue minutter for tidlig.
Selvfølgelig gjorde jeg det.
Rommet luktet av kaffe og varmt brød. Studentene satt på to bord nær vinduene. Et eldre ektepar delte en avis i hjørnet.
Vanlige folk.
Vanlig morgen.
Så kom Evelyn inn døren.
I flere sekunder rørte ingen av oss seg.
Hun så nesten lik ut og helt annerledes.
