Da Clara fortsatt ikke svarte, endret han strategi.

«Hvis dere trekker tilbake garantiene deres, kan tusenvis av ansatte miste jobben.»

Clara svarte bare én gang.

«Ansatte er ikke ansvarlige for dine avgjørelser. Mine rådgivere vil beskytte levedyktige bedrifter. De vil ikke beskytte deg.»

Neste morgen dukket Adrian opp på familiegården.

Sikkerhetsvaktene prøvde å hindre ham i å komme inn, men Clara gikk med på å ta imot ham på biblioteket.

Han så ut som en annen mann.

Uten sjåfør, uten rådgivere, uten den perfekte dressen og uten den arrogante selvtilliten som alltid fulgte ham.

«Det var en dum ting å gjøre med Patricia», sa han.

– Et forhold på nesten to år er ikke dumt.

– Jeg ville aldri forlate deg.

– Det gjør det verre.

Adrian knyttet fingrene.

– Jeg gjorde feil.

– Du tok en av morens juveler fra et pengeskap.

– Jeg tenkte på å gi den tilbake til deg.

Clara så på ham, usikker på om hun skulle le eller bli sint.

– Etter at kjæresten din hadde fått den festet til en negl?

– Jeg måtte gi henne en viktig gave.

– Du hadde nok penger til å kjøpe 100 viktige gaver.

Adrian forble taus.

Det fanget Claras oppmerksomhet.

– Hva har du gjort med pengene?

Han så bort.

Spørsmålet hang mellom dem.

– Adrián.

– Det var investeringer som gikk galt.

-Hvor mye?

– Det er ikke så enkelt.

-Hvor mye?

Han svarte endelig.

– Omtrent 90 millioner euro.

Clara følte at det følelsesmessige sviket bleknet i sammenligning med det tallet.

Adrián forklarte, noe vagt, at flere gearede transaksjoner hadde resultert i tap, og at finansdirektøren hadde flyttet penger mellom datterselskaper i flere måneder for å kjøpe seg tid. Noen av overføringene knyttet til Luz Imperial var ment å rettferdiggjøre salg av eiendeler som kunne brukes som personlig sikkerhet.

Morens diamant hadde endt opp fanget i det systemet.

Visste Patricia noe?

-Ingen.

– Hvem visste det?

– Finansdirektøren og Sergio.

Klara reiste seg opp.

– Det er over.

– Hvis dere offentliggjør revisjonen, vil bankene reagere.

– Fortell dem sannheten før de finner den ut på egenhånd.

– De kommer til å ødelegge oss.

– Nei. De kommer til å holde deg ansvarlig.

Adrian gikk bort og grep tak i armen hennes. De to vaktene utenfor gikk umiddelbart inn. Han slapp henne.

«Jeg elsket deg», sa hun med et knust stemme.

Clara brukte noen sekunder på å svare.

– Kanskje du elsket kvinnen som løste problemene dine uten å be om anerkjennelse.

– Jeg elsker deg fortsatt.

– Du vil ha det min tilstedeværelse gjorde mulig.

Adrian svarte ikke.

Og den stillheten var klarere enn noen tilståelse.

Revisjonen varte i 4 måneder.

Montes Capital forsvant ikke. Clara insisterte på å skille legitime transaksjoner fra mistenkelige overføringer. Bankene gikk med på en restrukturering, et nytt styre tok over, og Adrián ble fjernet fra ledelsen mens flere transaksjoner og dokumenter ble gjennomgått.

Patricia forsvant fra sosiale medier i flere uker. Senere, gjennom en advokat, hevdet hun at Adrián hadde forsikret henne om at han var skilt, og at også hun hadde blitt lurt.

Clara følte ikke behov for å diskutere det offentlig.

Patricia hadde vært grusom mot folk hun anså som underlegne, men hun var ikke ansvarlig for løftene Adrián hadde brutt. Hver voksen måtte stå til ansvar for sine egne avgjørelser.

Julián, den tidligere administratoren som var blitt urettmessig anklaget, fikk en formell unnskyldning og kompensasjon. Don Álvaro tilbød ham forvaltningen av en av familiens eiendommer i Segovia.

Den unge salongansatte som hadde forsøkt å forsvare Clara, fikk et stipend for å utdanne seg i ledelse og avansert estetikk.

Måneder senere ringte han for å takke henne.

– Den dagen trodde jeg du bare var en vanlig kunde.

Klara smilte.

– Det var det.

– Men familien hans …

– Familien min har penger. Det gjør ingen mer verdig enn deg.

Den frasen forble i den unge kvinnens minne mye lenger enn noen pengesum.

Skilsmissen ble endelig avgjort 10 måneder senere.

Clara og Adrián signerte avtalen i et møterom i Madrid, ledsaget av advokatene sine. Det var ingen roping. Det var ingenting igjen å diskutere.

Før hun dro, ringte Adrian henne.

– Klara, er du lykkelig?

Hun stoppet.

I flere måneder hadde hun trodd at det å bli frisk betydde å gå tilbake til den hun var før hun møtte ham. Så innså hun at den kvinnen også hadde gjort en feil: hun hadde gjort seg selv liten slik at kjærligheten skulle virke større.

«Jeg lærer», svarte han.

– Hvis jeg kunne dra tilbake…

– Det kan du ikke.

-Jeg vet.

– Gjør noe ordentlig med det du har igjen da.

Clara gikk uten å se seg tilbake.

Den påfølgende 31. desember returnerte han til den samme Serrano-hallen.

Ikke for hevn.