“Jeg tror,” sa jeg lavt, “at plassene ved dette bordet ble altfor dyre for meg for lenge siden.”
Jeg snudde meg, tok vesken min og gikk ut i gangen.
Mamma ropte ikke etter meg denne gangen. Ingen av dem gjorde det. Kjøkkenet var helt stille da jeg lukket ytterdøren bak meg.
Da jeg satte meg inn i bilen mitt, trakk jeg pusten dypt. For første gang på syv år føltes det ikke som om skuldrene mine bar vekten av et helt hus, en uviss fremtid og en ubunnlig familiégjeld.
Jeg vridde om omtenningsnøkkelen, satte bilen i gir, og kjørte bort fra Maple Street – mot et liv som var helt, fullstendig mitt eget.
