Formannen, Toño Cárdenas, hadde lovet å betale ham på fredag. Diego jobbet 14 dager i strekk, trakk ut stålstangen, blandet betongen og plasserte stålstangen i den varme solen. Men på fredag, da han ankom byggeplassen, var låven tom, kontoret var låst med nøkkellås, og de andre arbeiderne hvisket det samme:

Da Doña Marta kom ut på tunet med en kanne kaffe og så arbeidet han hadde gjort på bare noen få timer, stoppet hun opp og smilte svakt.

– Du er en god mann, Diego. Og du kan arbeide, sa hun.

– Det er det eneste jeg kan, Doña Marta, svarte Diego og tørket svettedråpene av pannen. – Takk for i natt. Nå skal jeg gå videre så jeg ikke blir til bry.

– Hvor skal du gå? spurte hun rolig.

Diego nølte. Han så utover veien som strakte seg mot horisonten, uendelig og tom.

– Jeg vet ikke ennå. Et sted hvor det finnes arbeid.

Doña Marta gikk bort til ham og la sin eldre, rynkete hånd på armen hans. – Min mann gikk bort for tre år siden, Diego. Denne gården er for stor for en gammel kvinne alene. Låven trenger nytt tak, gjerdene faller sammen, og jorda må stelles før såtiden. Hvis du blir her, skal du få husrom, varm mat hver dag, og halvparten av avlingen når vi selger på markedet i byen.

Diego så på henne, lamslått over tilbudet. For første gang på seks år, helt siden moren hans gikk bort og etterlot ham alene i verden, kjente han at den tunge knuten i brystet begynte å løsne.

– Hvorfor stoler du på meg? spurte han lavt. – Du kjenner meg knapt.

– Fordi en mann som hogger ved før han ber om frokost, og som fikser døra før han går sin vei, er ikke en mann som løper fra problemene sine, sa Doña Marta med et fast blikk. – Du trengte et tak i natt, Diego, men denne gården trenger en mann som deg.

Diego så utover de vide, fuktige markene, den rødbrune låven og det sprukne våningshuset som lyste så varmt i morgen-solen. Han tok et dypt pust, og for første gang på uminnelige tider føltes ikke luften kald eller fiendtlig.

– Da blir jeg, Doña Marta, sa han stille og strakte ut sin grove hånd.

De neste månedene forvandlet gården seg. Diego jobbet fra daggry til skumring med den samme ustoppelige arbeidsmoralen han alltid hadde hatt, men denne gangen var det ikke for en grådig formann som stakk av med lønna – det var for sitt eget hjem. Han bygde opp igjen låven, sådde markene og bragte nytt liv til den gamle eiendommen. Og der, blant de grønne avlingene og den varme røykduften fra våningshuset, fant Diego til slutt det han hadde leita etter i så mange år: trygghet, verdighet og et sted å høre til.