Vincent reiste seg sakte. Øynene hans var fulle av en rå, ubeskyttet sjanse til forsoning. Han så på kvinnen som stod der i den revne kjolen, med blikket festet på sin skjelvende, men nå trygge datter Lily.
– Aria, sa han med en skjelve i stemmen som ingen utenfor familien noen gang hadde hørt før. – Velkommen hjem.
Claire – Aria – kjente tårene renne nedover kinnene, ikke av skam, men av en dyp og rensende rettferdighet. Hun så på broren sin, en mann hun knapt kjente, og på moren som holdt hender med henne. Brannen hadde etterlatt seg arr som aldri ville forsvinne, men flammene som truet med å fortære dem alle, hadde til slutt bare brent bort løgnene.
Familien var samlet igjen, ikke på premissene av grådighet og makt, men gjennom lidelse, overlevelse og sannhet. Og i det øyeblikket visste Aria at hun aldri mer trengte å bøye nakken for noen.
