Hun senket blikket og nikket stille.
Fra det øyeblikket kom ingen inn i huset vårt igjen uten vårt samtykke.
Flere måneder gikk, og det var fortsatt en liten gnagsår på Olivias sprinkelseng. Daniel tilbød seg å male det slik at det ikke ble lagt merke til, men jeg sa at jeg foretrakk å la det være slik.
Det merket minnet meg om dagen jeg sluttet å la foreldrene mine ofre min egen families behov for å løse Jasons problemer.
Jeg elsket fortsatt foreldrene mine. Jeg ønsket også oppriktig at broren min skulle komme videre.
Men, før noe annet, var jeg Olivias mor.
Og jeg ville aldri be om unnskyldning igjen for å ha beskyttet datteren min.
