En del av meg syntes synd på ham.
Begge deler kan være sanne.
Mamma sendte meg en melding til på morsdagen.
Jeg håper du er fornøyd. Broren din har ingenting.
Jeg leste den to ganger.
Så la jeg telefonen i kjøkkenskuffen.
Jeg gikk ut.
Tess kom innom noen ganger den våren.
Det første besøket var praktisk.
Hun viste meg hvor faren hennes hadde gjemt vannavstengningen.
Den lå bak en løs planke på et sted ingen ville ha funnet uten å få vite det.
Andre gang tok hun med en pekanpai.
Hun hevdet det var farens oppskrift.
Så innrømmet hun at det kom fra baksiden av en sirupsflaske.
Tredje gang kom hun uten unnskyldning.
Hun tok ikke med seg noe.
Det gjorde ikke jeg heller.
Vi satt på husken på verandaen og snakket.
Hver kveld etter jobb rygget jeg fortsatt lastebilen inn i oppkjørselen.
Tjueseks år med vane forsvinner ikke bare fordi du kjøper et hus.
Jeg trakk meg tilbake etter lange vakter.
Jeg rygget inn da været var klart.
Jeg rygget inn da det regnet.
Jeg trakk meg tilbake fordi Pawpaw Deweys stemme fortsatt var et sted i hodet mitt.
Parker alltid med utsikten ut, sønn.
Du vet aldri når du må dra.
Så, en torsdagskveld i juni, kom jeg hjem fra en jobb nær Marked Tree.
Jeg ble solbrent.
Sliten.
Klar for en dusj og noe kaldt å drikke.
En blå bil sto allerede i oppkjørselen min.
Tess satt på husken på verandaen.
To glass iste svettet på rekkverket ved siden av henne.
Jeg sakket farten i gaten.
Blinklyset klikket.
Et øyeblikk satt jeg der og så på innkjørselen min.
Hjemme.
På verandaen.
På Tess.
Ved husken hadde jeg pusset og malt med mine egne hender.
Så snudde jeg rattet.
Jeg kjørte rett inn i oppkjørselen.
Nesen først.
For første gang i mitt liv.
Tess fulgte med på truckstoppen.
Da jeg kom ut, hevet hun et øyenbryn.
Hun så på lastebilen.
Så mot meg.
“Du kjørte inn.”
Jeg gikk opp trappene på verandaen.
Jeg satt ved siden av henne på farens huske.
Lenkene knirket over oss, på samme måte som de sannsynligvis hadde gjort i førti år.
“Jeg skal ingen steder,” sa jeg.
Tess ga meg teen.
