Hvordan han pleide å klage over at forskere ga ting dårlige navn, og så bruke en time på å lese om dem likevel.
En morgen så bestemor ut mot hagen og sa: «Han visste alltid at du ville komme tilbake.»
Jeg smilte.
“Til huset?”
“For deg selv.”
Jeg svarte ikke på den.
Noen kvelder kjører jeg til annekset etter at alle har gått.
Jeg går forbi testbedene for solvanning, studentenes hageområder og drivhuslysene til jeg når den gamle trebenken i den andre enden av åkrene.
Bestefar bygde det for hånd.
Første gang jeg fant den, var den ene siden litt ujevn.
Jeg fikset det aldri.
Derfra kan jeg se stjernene.
Ekte.
Ikke de plastiske selvlysende stjernebildene fra barndommens tak.
Men de får meg fortsatt til å tenke på den samme jenta.
Jenta med skitne knær og en notatbok.
Jenta som spurte hvorfor selv om ingen svarte.
Jenta som lærte å gjemme trofeene sine.
Jenta som fortsatte å skrive uansett.
På netter når vinden beveger seg akkurat riktig gjennom trærne, tenker jeg på den siste linjen fra notatboken vi gir hver elev i Little Scientist Initiative.
Bestefars ord.
De Amber leste.
De jeg trengte lenge før jeg forsto hvorfor.
“Skriv det de ikke forstår. En dag vil verden gjøre det.”
