Hun var skarp, direkte og ikke spesielt interessert i unnskyldninger. Hun hadde en hjerne som kunne se på et nabolagskart, et reguleringsforslag og tre års salgsdata og se en avtale dannes før noen andre gjorde det.

En ettermiddag fant hun meg lesende en boligannonse etter at vakten min skulle være ferdig.

“Vet du hva det betyr?” spurte hun og pekte på en finansieringsnote.

Jeg nølte.

“For det meste.”

“For det meste er ikke det samme som ja.”

Så trakk hun ut en stol.

Det var begynnelsen.

Margot begynte å gi meg små oppgaver. Hun forklarte reguleringsreglene over lunsjen. Hun viste meg hvordan man leser leieavtalestrukturer, hvordan cap rates fungerer, hvordan finansiering kan gjøre en middelmådig avtale attraktiv eller ødelegge en lovende en.

For første gang i mitt liv så en voksen på meg og virket interessert i hva jeg kunne bli, heller enn hvor lite trøbbel jeg forårsaket.

Jeg absorberte alt.

I mellomtiden så Viviens studieliv ut som noe laget for sosiale medier.

Foreldrene mine dekket skolepenger, bolig, måltider og en månedlig godtgjørelse de kalte «walking around money».

Hun ble med i et søsterskap.

Hun tilbrakte et semester i Firenze.

Hun takket ja til en ulønnet praksisplass hos et livsstilsmerke fordi, ifølge mamma, ville erfaringen være uvurderlig.

Hennes nettstrøm fyltes med takfester, smaksmenyer, helgeturer og fotografier tatt på andres båter.

Jeg postet sjelden noe.

Dagene mine besto av timer, jobb, busser, billige matvarer og søvn når jeg kunne få det.

I mitt andre år på community college forfremmet Margot meg til junior avtalekoordinator.

Lønnsøkningen var liten, men for meg føltes den enorm.

Jeg leide en ettromsleilighet.

Det eneste vinduet vendte mot en murvegg. Radiatoren klirret om natten. Kjøkkenet var knapt stort nok til at én person kunne snu seg uten å treffe et skap.

Jeg elsket det.

Hver kvadratmeter var min.

Jeg møblerte stedet med funn fra garasjesalg og lærte hvor mange måltider jeg kunne strekke fra en pose linser, ris, egg og hvilke grønnsaker som enn var rabattert.

Etter å ha tatt min associate degree, byttet jeg til delstatsuniversitetet.

Jeg fortsatte å jobbe fulltid.

Femten studiepoeng i tillegg til førti timers arbeidsuker betydde at søvn ble en annen ressurs jeg måtte budsjettere.

Da jeg fortalte Margot at jeg skulle ta bachelorgraden min, økte selskapet timelønnen min.

Jeg sparte differansen.

Da hadde Vivien uteksaminert seg fra Boston med en grad i PR.

Hun kom hjem og kunngjorde at hun trengte tid til å utforske alternativene sine før hun forpliktet seg til en karriere.

Foreldrene mine tok imot henne som om hun hadde kommet hjem fra en heroisk ekspedisjon.

De gjorde om det gamle soverommet mitt til det mamma kalte et Serenity-studio.

Det var en myk lenestol, en lydmaskin, stearinlys og et lite kjøleskap fylt med Viviens favoritt kullsyrevann.

Samme år, som tjuefireåring, tok jeg bachelorgraden min.

Jeg gikk over scenen og tok imot vitnemålet mitt.

Ingen fra familien min var i publikum.

De bodde tre delstater unna i et hus ved innsjøen og feiret jubileet for Viviens vennskap med søsterskapssøstrene hennes.

Etterpå kjøpte jeg en billig innfatning på et apotek og hengte opp diplomet selv.

Jeg sto lenge i mitt lille studio og så på det.

Så dro jeg på jobb neste morgen.

Det var omtrent da karrieren min begynte å gå raskere.

En utvikler kom inn på kontoret vårt for å kvitte seg med et slitt handelsområde.

Margot ga meg forskningen.

Jeg tilbrakte nesten en måned begravd i sammenlignbare salg, trafikkstudier, leievilkår, demografiske rapporter og muligheter for ombygging.

Deretter laget jeg et forslag til reposisjonering.

Utvikleren signerte en avtale verdt mer enn jeg forventet å tjene på flere år.

Under et møte fortalte Margot ham foran alle at analysen min hadde gjort forskjellen.

Jeg ble forfremmet til deal associate.

For første gang hadde jeg en lønn som gjorde at jeg kunne spare meningsfulle penger i stedet for bare å overleve.

Som tjuefemåring la jeg bort 20 prosent av hver lønnsslipp.

Så 30.

Livsstilen min endret seg knapt.

Eye og Chipley.

Jeg takket nei til de fleste invitasjoner til drinker etter jobb.

En cocktail til tolv dollar høres kanskje ikke viktig ut, men jeg hadde lært å se penger annerledes. Hver krone jeg ikke brukte, kunne investeres et sted som kunne vokse.

Vivien oppdaget i mellomtiden en rekke kall.

I omtrent seks uker ønsket hun å bli eventplanlegger.

Så bestemte hun seg for at krystallhelbredelse var hennes fremtid.

Etter det kom håndverksmessig lysproduksjon.

Foreldrene mine betalte for kurs, utstyr, materialer og en stand på en håndverksmesse.

Vivien sa senere at hun solgte fire lys.

Nettbutikken hennes forsvant innen to måneder.

Ingen virket spesielt bekymret.

De ventet bare på hennes neste idé.

Min neste forfremmelse forandret livet mitt mer enn noe enkelt kjøp kunne ha gjort.

Senior deal-assosiert.