Han ba om at det ble utført en farskapstest i et uavhengig laboratorium, med prøver tatt fra innsiden av kinnene våre og verifisert av autorisert personell.

Så la han til:

– Men det er noe som ingen bevis vil forandre. Du reddet meg da ingen visste hvem jeg var. Jeg kan aldri gjengjelde deg for det.

«Jeg gjorde det ikke for penger», svarte jeg.

– Det er nettopp derfor jeg aldri kommer til å glemme det.

Den kvelden dro jeg tilbake til den lille leiligheten jeg leide i nærheten av sykehuset.

Moren min ble hos meg.

I timevis snakket vi om ting jeg aldri hadde turt å spørre ham om før.

Hun fortalte meg at Arturo pleide å ta med blomster til laboratoriet da de fortsatt bygde sykehuset. At de spiste kake på en kafé i nærheten fordi de begge jobbet så hardt. At han hadde lovet å ta henne med for å se havet.

Han innrømmet også noe vondt for meg.

– Det var tider da jeg ville lete etter ham igjen, Mariana. Men så så jeg deg sovende, og jeg var redd han ville avvise oss igjen.

– Mamma, du gjorde alt du kunne.

Hun ristet på hodet.

– Jeg gjorde mye riktig, datter. Men jeg gjorde også feil. Jeg lot frykten bestemme for oss.

Jeg klemte henne.

Jeg trengte ikke en perfekt mor. Jeg trengte å vite at selv med alle sine feil, hadde hun aldri manglet min kjærlighet.

I mellomtiden, inne på sykehuset, startet en etterforskning som var i ferd med å ødelegge Gerardo Barragán.

Alejandro Peña, Arturos betrodde advokat, samlet revisorene og ba om en gjennomgang av blodbeholdningene de siste to årene.

Resultatene var skandaløse.

I det siste kvartalet var fjorten enheter O-negativt blod registrert som tilgjengelig.

Ni ble senere funnet å ha blitt kastet på grunn av påståtte bevaringsfeil.

Fem andre hadde forsvunnet fra arkivene.

Men analysen av batchnumrene avslørte noe enda verre.

Enhetene hadde ikke blitt ødelagt.

De hadde endt opp på en privatklinikk der administratorene opprettholdt forretningsforbindelser med et selskap som tilhørte Barragáns svoger.

Betalingene var kamuflert som transporttjenester, avfallshåndtering og vedlikehold av utstyr.

Bare i løpet av de siste atten månedene har revisorer funnet uberettigede bevegelser på mer enn åtte millioner pesos.

Og ikke alt involverte blod.

Det var også kreftmedisiner, kirurgiske materialer og forsyninger betalt av sykehuset som aldri nådde pasientene.

Da Alejandro forklarte noen av funnene for meg, husket jeg umiddelbart Rosarios ord:

Her skjer ting som helst ikke er sagt.

Sykepleieren hadde mistenkt hva som foregikk i årevis.

Hun var ikke den eneste.

Den ledende regnskapsføreren, Patricia Mendoza, hadde oppbevart kopier av fakturaer, lagerregistreringer og autorisasjoner signert av Barragán.

«Hvorfor rapporterte du det ikke tidligere?» spurte Alejandro.

Patricia senket blikket.

– Og hvorfor beholdt han kopiene?

Kvinnen holdt vesken sin inntil brystet.

– Fordi jeg visste at noen ville spørre en dag.

Disse dokumentene ble overlevert til påtalemyndigheten.

Det var imidlertid fortsatt noe mye mer alvorlig å etterforske.

Hvem hadde angrepet Arturo, og hvorfor hadde de forlatt ham under den broen?

Svaret kom to dager senere.

En av mennene involvert i angrepet ble identifisert gjennom opptak fra et kamera i nærheten av åstedet.

Da han ble avhørt av politiet, innrømmet han at han hadde mottatt penger for å avskære et kjøretøy.

Mannen som hadde ansvaret for å organisere angrepet het Roberto, som hadde jobbet som Gerardo Barragáns personlige sjåfør i åtte år.

På telefonen hans fant de meldinger som omtalte Arturos bevegelser.

De gjenfunnet også samtaler knyttet til et planlagt møte for å gjennomgå varelageret.

To uker før angrepet hadde Arturo bedt om en ekstern revisjon av hele sykehusnettverket.

Barragán oppdaget ordren da han ankom kontoret sitt.

Jeg visste at etterforskningen til slutt ville avdekke uregelmessighetene.

Ifølge etterforskningen bestemte han seg for å hindre Arturo i å møte revisorene.

Roberto hadde leid inn tre menn for å avskjære ham.

De slo ham, tok eiendelene hans og forlot ham i et øde område, i den tro at han ikke ville overleve.

Derfor ankom Arturo sykehuset uten dokumenter og med et ugjenkjennelig ansikt.

Og det er derfor ingen kunne identifisere ham i løpet av de første timene.

Men det var likevel én detalj som ga meg gåsehud.

Da etterforskerne gjennomgikk Robertos meldinger, fant de en melding sendt til Barragán den kvelden vi tok oss av den eldre mannen.

Det sto:

De fant den gamle mannen. Ambulansen tok ham med til San Rafael sykehus.

Barragáns svar kom noen minutter senere:

Encárgate de que no salga de ahí.

Da Alejandro viste meg den informasjonen, ble jeg kvalm.

Gerardo visste at Arturo var på sykehuset.

Han hadde beordret at blodet ikke bare skulle nektes ham for penger.

Han ville forsikre seg om at hun døde.

Samtalen direktøren ringte mens jeg donerte blod var sannsynligvis ikke for å få hjelp.