— Vi kunne ha begynt på nytt den dagen dere bestemte dere for å forlate meg alene i skogen.

Daniel senket hodet.

— Vi trodde ikke at det skulle ende slik…

Den gamle mannen smilte trist.

— Nettopp det var deres største feil.

Han rakte dem stille kopier av dokumentene.

Daniel skummet raskt gjennom sidene og ble blek.

— Du… Har du overført alt?

— Ja.

— Men hvorfor?

Richard så rolig på begge barna.

— Fordi fremmede mennesker rakte ut en hånd til meg da mine egne vendte meg ryggen. Derfor fortjente de min takknemlighet mye mer.

Etter disse ordene lukket han døren sakte.