Vanessa berørte diamantene ved håndleddet sitt.
“Vi kjøpte et sted i Weston,” sa hun. “Syv soverom.”
Jeg nikket.
“Høres ut som mye rengjøring.”
Smilet hennes ble strammere.
Daniel lo kort.
“Selskapet mitt vokser igjen.”
“Jeg hørte det.”
“Vi er midt i et stort oppkjøp.”
“Det hørte jeg også.”
Uttrykket hans endret seg litt.
Mercer Analytics hadde blitt et av Bostons mer anerkjente dataselskaper. Daniel dukket nå opp i forretningsmagasiner. Han holdt foredrag på konferanser om lederskap, risiko og disiplinert vekst. Folk som tidligere ignorerte ham, siterte ham nå.
Oppkjøpet han refererte til var den største avtalen i karrieren hans.
Rhodes Capital forhandlet om å overta en kontrollerende eierandel.
Daniel løftet glasset sitt mot meg.
“Alt jeg ønsket skjedde.”
Så lente han seg nærmere.
“Og du bare forsvant.”
“Jeg forsvant ikke, Daniel.”
Jeg holdt blikket hans.
“Du sluttet å lete.”
Musklene langs kjeven hans beveget seg.
Tilsynelatende hadde han spart én linje til.
“Å forlate deg var det smarteste jeg noen gang har gjort.”
Vanessas munn trakk seg opp.
Jeg ventet på at den gamle smerten skulle komme.
Det gjorde det ikke.
Fem år tidligere ville de ordene holdt meg våken hele natten.
Nå hørtes det ut som kommentarer fra noen som ikke lenger kjente meg.
Før jeg rakk å svare, slo raske fottrinn mot marmoren.
“Mamma!”
Jeg snudde meg akkurat i tide til å se Emma løpe mot meg i sin rosa blomsterpikekjole.
En sølvsko manglet.
Jeg slapp clutchen og fanget henne da hun kastet seg mot meg.
“Kjære. Hvor var du?”
Armene hennes låste seg rundt halsen min.
“Pappa og jeg lette overalt etter deg.”
Daniels stemme kom bak meg.
“Du har en datter?”
Jeg flyttet Emma over på hoften.
“Ja.”
Han stirret på henne som om selve informasjonen fornærmet hans forståelse av de siste fem årene.
Så kikket Emma over skulderen min.
Hele ansiktet hennes forandret seg.
“Pappa!”
Daniel fulgte blikket hennes.
Det gjorde jeg også.
Adrian Rhodes krysset ballsalen mot oss i en midnattsblå smoking, bærende på Emmas savnede sølvsko.
Grunnlegger av Rhodes Capital.
En av de mest kjente investorene i Boston.
Og mannen min.
Adrian nådde oss, kysset tinningen min og satte seg på huk foran Emma.
“Jeg tror dette tilhører deg.”
Emma fniste og løftet foten.
Han tok på seg skoen, rettet på stroppen og reiste seg.
Først da så han mot Daniel.
Daniels champagneglass hadde stoppet halvveis til munnen hans.
“Du er gift med Adrian Rhodes?”
“Ja.”
I flere sekunder sa Daniel ingenting.
Jeg kunne ikke huske å ha sett det skje frivillig.
Adrian rakte ut hånden.
“Daniel.”
Daniel tok den automatisk.
Adrians uttrykk forble nøytralt.
“Vi burde nok snakke om hva anskaffelsesteamet mitt fant i morges.”
Daniel slapp hånden hans.
“Hva fant de?”
“Historiske inkonsekvenser.”
Ved siden av ham strammet Vanessas fingre rundt Daniels arm.
Det gikk fort.
En liten refleks.
Men jeg så det.
Adrian så det også.
Daniel forsøkte å le.
“Alle rasktvoksende virksomheter har regnskapsproblemer.”
“Dette er ikke regnskapsproblemer.”
Adrians stemme forble rolig.
“Vårt team sporet betalinger fra Mercer Analytics til tre stråselskaper fra omtrent seks år siden.”
Ballsalen virket stille rundt meg selv om musikken ikke hadde endret seg.
Seks år.
Ett år før skilsmissen vår.
Daniel så rett på meg.
“Hvem har fortalt deg det?”
Øynene hans smalnet.
“Claire?”
Jeg ga Emma til Adrian.
“Du har alltid undervurdert hva jeg jobbet med.”
“Du har gjennomgått regelverket.”
“Jeg undersøkte om folk fulgte dem.”
Vanessa grep tak i ermet til Daniel.
“Vi burde gå.”
Adrian så på henne.
“Jeg synes spesielt du bør bli, frøken Cole.”
Hånden hennes sluttet å bevege seg.
For første gang siden jeg så henne den kvelden, så Vanessa oppriktig urolig ut.
Det plaget meg mer enn Daniels reaksjon.
For Vanessa så ut til å kjenne igjen noe før han gjorde det.
Adrian foreslo at vi skulle fortsette samtalen et privat sted.
En hotellansatt viste oss til et bibliotek ved lobbyen, langt nok unna resepsjonen til at Lilys gjester ikke ville høre oss. Regnet trommet jevnt mot vinduene. En peis glødet langs den ene veggen, men rommet var varmt nok uten den.
Emma gikk sammen med moren min til et tilstøtende sitteområde hvor noen hadde brakt bryllupskaken hennes.
Daniel begynte straks å gå frem og tilbake.
Vanessa ble stående ved peisen.
Jeg satte meg ved siden av Adrian.
“Ingen advokater?” spurte Daniel.
“Dette er ikke en rettssak,” sa Adrian.
“Hva er det da?”
“En høflighet.”
Daniel lo uten humor.
“Til hvem?”
Adrian så på meg.
“Til Claire.”
Jeg snudde meg mot ham.
Det svaret overrasket meg også.
Adrian åpnet en tynn mappe teamet hans hadde levert tidligere.
“Våre analytikere identifiserte omtrent 11,8 millioner dollar som ble sendt gjennom tre leverandører over seks år.”
Daniel sluttet å gå frem og tilbake.
“Konsulentkontrakter.”
“To av selskapene hadde ingen ansatte.”
“De brukte underleverandører.”
“En adresse er en postkassebutikk.”
