“Vet Mercer det?”

“Ikke ennå.”

Han stoppet opp.

“Broren din kan.”

Det var interessant.

“Hvordan?”

“Firmaets arkiver ble stevnet for to uker siden under lukket gjennomgang.”

Jeg lukket øynene et øyeblikk.

Caleb. Alltid smart nok til å lykkes raskt. Aldri klok nok til å tenke lenger enn til neste seier.

Faren vår elsket den typen ambisjoner. Han pleide å si at Caleb hadde drapsinstinkt, som om anstendighet var en slags profesjonell handicap.

“Noe mer som kreves fra meg?”

“Nei. Fortsett som planlagt.”

Det betydde akkurat det det hørtes ut som.

Forbli synlig. Delta på Veterans Legacy Gala om én uke som planlagt. Oppretthold rutinen. La hendelsene utfolde seg.

Jeg forsto.

Og fordi jeg forsto, stilte jeg ingen flere spørsmål.

Etter samtalen var over, kledde jeg meg enkelt i en hvit bluse, marineblå bukser og lave hæler, og kjørte selv til sentrum.

Noen ganger, før vanskelige ting, liker jeg å bevege meg gjennom hverdagslivet. Det minner meg om hva alle de større kampene angivelig skal beskytte.

Charleston var travel den morgenen. Turister vandret Market Street med iskaffe og kart. Butikkansatte feide fortauene. Gamle menn kranglet muntert utenfor hjørnebutikken om college-fotballspådommer, som om nasjonal stabilitet var avhengig av dem.

Amerika i all sin vanlige nåde.

Jeg stoppet ved en liten bokhandel jeg hadde elsket siden barndommen. Eieren, fru Talbot, så opp fra bak kassen og blunket.

“Abigail Reeves.”

Smilet hennes spredte seg umiddelbart.

“Vel, det var sånn.”

Jeg smilte tilbake. Hun må ha vært nesten åtti nå, selv om hun bar seg med samme raske energi som jeg husket fra barndomsbesøk.

“God morgen, fru Talbot.”

Hun gikk rundt disken og klemte meg varmt.

“Du er hjemme noen dager.”

Hun trakk seg tilbake og studerte ansiktet mitt nøye. Så endret uttrykket hennes seg.

“Noe er galt.”

Eldre mennesker legger ofte merke til det yngre går glipp av. Livet skjerper den ferdigheten.

“Det er håndterbart.”

Hun ga meg blikket bare sørlige kvinner i en viss generasjon kan frembringe, et blikk som formidler både hengivenhet og kommando.

“Sett deg.”

Så jeg satte meg.

I de neste tjue minuttene helte hun te og minnet meg på ting jeg hadde glemt. Som sommeren jeg brukte på å lese alle marinehistoriebøkene i butikken hennes fordi far hadde satt meg i husarrest etter at jeg kunngjorde planene mine for Annapolis. Som hvordan hun stille hadde sneket biografier om admiral Grace Hopper og admiral Michelle Howard inn i bunken min fordi hun mente jeg trengte eksempler.

Som da hun sa til meg da hun var sytten: «Verden vil alltid være truet av en kompetent kvinne som ikke trenger tillatelse.»

Jeg lo mykt, og husket det.

Så rakte hun over det lille kafébordet og klemte hånden min.

“Faren din forstår fortsatt ikke hva han har oppdratt, gjør han vel?”

“Nei.”

“Vel,” sa hun, øynene hennes lyste opp med velkjent stål, “han er på overtid.”

Ved middagstid vibrerte telefonen min konstant. Mor hadde ringt seks ganger. Caleb to ganger. En talemelding fra far.

Jeg lyttet til budskapet hans mens jeg satt i bilen min under en levende eik som dryppet spansk mose.

Stemmen hans hørtes kontrollert ut.

For kontrollert.

“Abigail, det ser ut til å være en misforståelse mellom Calebs firma og føderale revisorer. Caleb tror dette på en eller annen måte kan henge sammen med hendelsen din i går kveld. Ring meg med en gang.”

Ikke bekymring for meg.

Bekymring for Caleb.

Selv nå.

Jeg slettet telefonsvareren.

Så kom en ny telefon, denne gangen fra spesialagent Marcus Bell.

svarte jeg. “Kommandør Reeves.”

“Frue, jeg må informere Dem om at Mr. Mercer kontaktet flere lokale bekjente i morges for å prøve å få tak i Deres begrensede tjenesteliste.”

Jeg ble stille.

Det endret ting.

“Lyktes han?”

“Nei, frue.”

“Bra.”

Bell nølte.

“Han fortalte også en kontakt at han planla å konfrontere deg offentlig på Veterans Legacy Gala.”

Jeg smilte.

Ikke fordi trusselen moret meg.

For Derek Mercer gjorde fortsatt feil, og han hadde ingen anelse om hvor dyr hver av dem ble.

“Takk, agent Bell.”

Etter at vi avsluttet samtalen, satt jeg stille i flere minutter.

Så så jeg mot Charleston Harbor igjen og tenkte.

Noen stormer annonserer seg med torden.

Andre ankommer under klar himmel.

Derek Mercer trodde fortsatt at han jaktet bytte.

Om nøyaktig seks dager ville han få vite at han hadde trådt inn på en slagmark han ikke engang kunne se.

Og da ville det allerede være for sent.

Veterans Legacy Gala hadde vært en institusjon i Charleston i nesten førti år. Min far pleide å donere hvert år, ikke fordi han brydde seg spesielt mye om veteraner, men fordi oppmøtet plasserte Reeves-navnet akkurat der Charleston-samfunnet mente det hørte hjemme: nær polert sølv, dyr bourbon og folk som målte menneskets verdi etter slekt og sitteplasser.