Faren min ba meg om å ikke komme hjem til jul fordi han var redd for at karrieren min i hæren ville overskygge forfremmelsen til halvbroren min Bryce.

Mens familien min bekymret seg for at jeg skulle stjele rampelyset fra en forfremmelse, tilbrakte jeg julen med å hjelpe folk som ikke brydde seg om medaljene, rangen eller etternavnet mitt.

Og på en eller annen måte ble det kvelden familien min endelig forsto hvordan suksess egentlig så ut.

Så fortell meg ærlig:

Hvis din egen familie ba deg holde deg unna fordi suksessen din gjør noen andre ukomfortable, ville du noen gang gått tilbake?