Noe merkelig beveget seg gjennom brystet mitt.
“Greit?”
“Ja.”
Jeg ristet på hodet.
“Bør jeg?”
Thomas lukket mappen.
«Vi gjennomgår noen historiske eierdokumenter.»
Jeg vil ikke spekulere før vi har bekreftet dem.»
Jeg husker at jeg følte meg irritert.
Jeg hadde kommet for å diskutere patentene mine.
Nå stilte Northstar spørsmål om ukjente navn og gamle aksjonærregistre.
Før jeg dro, sa Thomas noe som gjorde meg urolig.
«Rachel, jeg anbefaler på det sterkeste at du har en uavhengig juridisk rådgiver til stede under ethvert møte med familien din om denne transaksjonen.»
Jeg nikket.
Så la han til: «Og ta med legitimasjon og eventuelle originaldokumenter knyttet til ditt tidligste arbeid.»
Jeg forsto ikke hvorfor.
Ikke ennå.
***
To dager senere gikk jeg inn i styrerommet der faren min annonserte at jeg ble forvist.
Han satt ved bordet som en konge som forberedte seg på å dele riket sitt.
Mamma var ved siden av ham.
Gavin så triumferende ut.
Og da pappa erklærte at Gavin skulle motta hele familiegodet fra transaksjonen på åtti milliarder dollar, følte jeg at noe inni meg endelig brast.
«Du kan ikke bestemme over mine rettigheter», sa jeg til ham.
Pappa lente seg fremover.
«Jeg bygde dette selskapet.»
«Vi bygde den.»
«Jeg tok de økonomiske risikoene!»
«Og jeg bygde teknologien.»
Gavin lo.
«Rachel, ingen benekter at du skrev noe programvare.»
Noe programvare.
Ordene traff meg hardere enn jeg hadde forventet.
År med arbeid.
Tusenvis av søvnløse netter.
En teknologi som brukes på tvers av tre kontinenter.
Redusert til «litt programvare».
Jeg så på ham.
“Forstår du i det hele tatt hvordan den opprinnelige korreksjonsarkitekturen fungerer?”
Han trakk på skuldrene.
«Det er det ingeniører er til for.»
Jeg nikket sakte.
“Nøyaktig.”
Pappa pekte mot døren.
“Du er ferdig.”
Forlate.”
Jeg snudde meg mot Thomas.
«Så dere solgte selskapet uten patentene mine?»
Mamma lo.
«Vi solgte VÅR virksomhet.»
Så reiste Thomas seg.
Og alt forandret seg.
***
«Før Northstar går videre», sa han, «må vi løse en vesentlig uenighet angående eierskap til immaterielle rettigheter».
Han la et dokument foran meg.
Navnet mitt dukket opp nederst.
Rachel Bennett.
Over det var en erklæring om at patentene mine ble overført permanent til Asterion Robotics.
Jeg stirret.
«Jeg har aldri signert dette.»
Pappa krysset armene sine.
«Det er standard papirarbeid.»
«Det er ikke signaturen min.»
Mamma flyttet seg i stolen.
Gavin så mot vinduet.
Thomas så nøye på meg.
“Er du sikker?”
“Absolutt.”
Han nikket.
«Da har vi et alvorlig problem.»
Pappa slo hånden i bordet.
“Tar du hennes ord fremfor vårt?”
«Vi fastslår om et dokument som er sentralt i en transaksjon på åtti milliarder dollar er autentisk.»
Gavin fnøs.
«Kan vi ikke ordne opp i dette etter at vi har stengt?»
Thomas så på ham.
“Ingen.”
Ett ord.
Ingen sinne.
Ingen nøling.
Bare nei.
For første gang i livet sitt virket det som om Gavin ikke klarte å komme på et svar.
Thomas fortsatte.
«Hvis denne tildelingen er ugyldig, kan det hende at Asterion ikke eier patentene som er oppført i transaksjonsopplysningene.»
Vi kan ikke behandle det som et mindre problem.»
Pappa pekte på meg.
«Hun utviklet disse oppfinnelsene under mitt tak!»
«Noe av den opprinnelige forskningen er fra før ansettelsen hennes», svarte Thomas.
Gavin så rasende ut.
«Hun kunne ikke ha kommersialisert noe av det uten oss.»
«Det kan være sant», sa Thomas.
«Men kommersielt bidrag og juridisk eierskap er forskjellige spørsmål.»
Jeg kjente tårene stikke i øynene mine.
Ikke fordi jeg var trist.
Fordi noen endelig innrømmet noe familien min hadde benektet i årevis.
**Arbeidet mitt tilhørte meg før det ble verdifullt for dem.**
***
Thomas åpnet en annen mappe.
“Det er noe annet.”
Han ga meg et dokument med tittelen ORGANISATORISK INTEGRASJON ETTER OPPKJØPET.
Jeg leste den første siden.
Så den andre.
Navnet mitt dukket opp under Executive Consolidation.
Rachel Bennett.
Konserndirektør, Avansert automatisering.
Opphør ved fullført oppkjøp.
Jeg sluttet å puste.
Under navnet mitt var det hundrevis av andre stillinger.
Ingeniørteam.
Forskningsavdelinger.
Produksjonsspesialister.
Folk jeg kjente.
Folk som hadde brukt årevis på å gjøre Asterion vellykket.
Maya Chen var på listen.
Luis Álvarez.
Sandra Porter.
Ansatte som hadde blitt med oss da selskapet knapt hadde nok penger til å reparere utstyret sitt.
Jeg så på Gavin.
«Planla du å sparke meg?»
Han trakk på skuldrene.
“Restrukturering av bedrifter.”
«Etter at jeg signerte bort patentene mine?»
«Du gjør det personlig.»
Jeg stirret på ham.
«Du planla å eliminere hele divisjonen min.»
“Ikke alle.”
“Tre hundre og åttiseks stillinger.”
Pappa kremtet.
«Dette er foreløpige tall.»
Jeg snudde meg mot ham.
“Visste du?”
Han så bort.
Det sa meg nok.
Mamma rakte hånden min.
«Rachel, ikke la dette ødelegge alt.»
Jeg trakk meg unna.
«Du skulle ta patentene mine, sparke teamet mitt, gi Gavin pengene og late som om ingen av oss betydde noe.»
Hun begynte å gråte.
