Jeg prøvde igjen.
Telefonen hennes var av.
4. SPØKELSESSELSKAPET
Neste morgen lette jeg etter Reed Development.
Jeg hadde sett regnskapet vokse frem.
Pappa hadde bygget rekkehus, renovert næringslokaler og utviklet flere mellomstore bygninger rundt om i Chicago.
Selskapet stengte da jeg var tjueåtte.
Pappa sa at markedet hadde endret seg.
Han var sliten.
Han ønsket et roligere liv.
Offentlige innleveringer fortalte en annen historie.
I løpet av de siste fire årene hadde Reed Development lånt aggressivt.
Flere lån var personlig garantert.
En privat investor ved navn
Evelyn Cole
dukket opp gjentatte ganger.
Cole.
Hjertet mitt økte kraftig.
Evelyn Cole hadde investert nesten 1,3 millioner dollar i tre Reed Development-prosjekter.
Så forsvant hun fra arkivene.
Jeg søkte etter dødsannonser.
Fant en.
Evelyn Marie Cole, førtiseks år gammel, døde tolv år tidligere etter kort tids sykdom.
Etterlatt seg datteren Vanessa Cole.
Jeg stirret på Vanessas fotografi ved siden av nekrologen.
Hun var mye yngre.
Men umiskjennelig.
Jeg åpnet eldre poster.
Evelyn hadde ikke bare investert i pappas selskap.
Hun hadde blitt oppført som en tidlig partner.
Tjue prosent eierskap.
Likevel, da Reed Development ble avviklet, viste boet at andelen hennes på en eller annen måte hadde blitt verdsatt til nesten ingenting.
Jeg ringte Daniel.
«Jeg fant en forbindelse.»
Han lyttet.
Så sa han: «Ikke hopp.»
«Det er jeg ikke.»
«Du hopper allerede.»
«Evelyn Cole investerte sammen med pappa.»
Vanessa er datteren hennes.
«Det er relevant.»
«Jeg tror pappa skylder Vanessa penger.»
“Kanskje.”
«Fire hundre tusen?»
“Muligens.”
«Hva om Vanessa oppdaget at han lurte morens eiendom?»
«Da trenger vi bevis.»
Utover ettermiddagen hadde vi mer.
En rettsarkivar fant en forseglet, men indeksert skifterettstvist fra elleve år tidligere.
Evelyns dødsbo hadde bestridt regnskapsdokumentene som involverte Reed Development.
Saken ble avgjort privat.
Vilkår konfidensielle.
Men ett navn på en tjenesteliste sjokkerte meg.
Margaret Reed.
Moren min.
Hun hadde vært personlig representert.
Mamma hadde alltid hevdet at hun «aldri forsto seg på forretninger».
Tydeligvis forsto hun nok til å trenge en advokat.
Jeg kjørte til foreldrenes hus den kvelden.
Daniel sa at jeg ikke skulle gjøre det.
Jeg sa til ham at jeg ikke skulle inn.
Jeg ville bare se om de var der.
Pappas bil sto i oppkjørselen.
Mammas Mercedes ved siden av.
Så la jeg merke til et annet kjøretøy.
En sølvfarget Lexus.
Melissa Grants.
Notaren.
Jeg parkerte på den andre siden av gaten.
Ti minutter senere kom Melissa ut med en pappeske.
Pappa fulgte etter henne.
De kranglet stille.
Mamma dukket opp bak dem.
Så skjedde det noe som fikk hvert hårstrå på armene mine til å reise seg.
Pappa strakte seg etter Melissas eske.
Melissa dro den vekk og ropte høyt nok til at jeg kunne høre den gjennom det sprukne vinduet.
«Du sa at Claire aldri ville undersøke de gamle dokumentene!»
Mamma slo henne.
Hard.
Melissa vaklet bakover.
Pappa grep tak i mamma.
Jeg løftet opp telefonen min og begynte å spille inn.
Melissa skrek: «Jeg skal ikke i fengsel for deg!»
Så satte hun seg inn i bilen sin og kjørte av gårde.
Daniel så videoen to ganger da jeg sendte den.
Så ringte de umiddelbart.
«Gjør ingenting.»
«Du skjønner at det å fortelle meg det gir meg lyst til å gjøre noe.»
«Claire.»
«Jeg lytter.»
«Vi henviser dette til politiet.»
Magen min sank.
“Allerede?”
«Du har forfalskede dokumenter, falsk notarisering, bankoverføringer og bevis som tyder på at flere personer har koordinert.»
«Dette er familien min.»
“Ja.”
Tre ord.
Ingen dom.
Ingen trøst.
Bare sannheten.
Dette er familien min.
Og de hadde krysset en grense som kjærligheten ikke kunne viske ut.
5. KJØPEREN
Lakefront Renewal Partners ble det neste problemet.
Selskapet hadde blitt stiftet bare fire måneder før jeg kjøpte toppleiligheten min.
Den registrerte adressen tilhørte et kommersielt postsenter.
Den oppførte forvalteren var et annet LLC.
Det LLC-et ble kontrollert av en enhet i Delaware.
Klassisk lagdeling.
De fleste ville ha stoppet der.
Jeg brukte karrieren min på å avvikle strukturer som er utformet for å få folk til å stoppe opp.
Etter timevis med søking i dokumenter, heftelser, forretningslisenser og arkiverte registreringer, fant jeg én nyttig forbindelse.
Et telefonnummer som var oppført på en tidlig registrering i Lakefront hadde en gang tilhørt
Kendrick Mason.
Jeg stirret på det.
Så ringte Daniel.
«Kjøperen har en forbindelse til Kendrick.»
“Hva?”
«Jeg sender deg bevis.»
Han var stille mens han leste.
Så hvisket han: «Jesus.»
Ordningen begynte å ta form.
Kendrick hadde tydeligvis vært med på å opprette selskapet som kjøpte leiligheten min.
Det betyr at familien min ikke bare hadde solgt huset mitt til en opportunistisk investor.
De hadde overført den til et nettverk koblet til svogeren min.
Men hvor hadde Lakefront fått syv hundre tusen dollar fra for å kjøpe den?
Det svaret kom to dager senere.
En brolångiver.
Lakefront hadde lånt mesteparten av kjøpesummen.
