Noahs side var enkel. Familien hans holdt kontakten. Foreldrene hans sendte umiddelbart inn forslag til catering. Moren hans tilbød seg å hjelpe til med deler av budsjettet uten å bruke det som pressmiddel. Søsteren spurte om vi trengte hjelp til å sette opp.
Min side var tregere, mest fordi halvparten av navnene kom med spørsmål som: «Snakker vi fortsatt med dem?» eller, «Var det ikke pappa som kranglet med den fetteren for tre år siden?»
Likevel opptrådte alle i starten støttende.
Pappa spurte hvilke farger vi likte.
Mamma spøkte med at hun kom til å gråte gjennom seremonien.
Tanner sendte meg lenker til dresser han trodde han kunne bruke.
Gabby spurte hvor lokalet skulle være og om vi hadde en tidsplan ennå.
Jeg lot meg selv slappe av.
Noen uker senere ringte pappa.
“Så,” sa han nonchalant, “om den bryllupsdatoen.”
Jeg sto på kjøkkenet med telefonen mot skulderen, og så på en liste med spørsmål fra leverandøren.
“Hva med det?”
“Jeg er ikke sikker på at det fungerer for alle.”
Jeg sluttet å skrive.
“Hvem?”
Han forble vag.
“Noen kan ha konflikter.”
På det tidspunktet antok jeg at han mente jobb. Kanskje reise. Kanskje en slektning hadde et annet arrangement den helgen.
“Vi har allerede begynt å planlegge,” sa jeg. “Og alle har god varsel.”
Pappa var stille et øyeblikk.
“Ok.”
Men måten han sa det på hørtes ikke ut som enighet.
Det hørtes ut som om han la noe på bordet og planla å komme tilbake til det.
Da jeg la på, kastet Noah et blikk bort fra stua.
“Hva var det?”
“Pappa tror noen har en konflikt.”
“Hvem?”
“Han sa det ikke.”
Noah ga meg et blikk.
Jeg trakk på skuldrene.
“Det er sikkert ingenting.”
Noen dager senere kom Tanner over.
Han kom inn iført en hettegenser og solbriller presset på toppen av hodet. Først oppførte han seg normalt, men i det øyeblikket han satte seg, endret uttrykket seg.
“Ra, bryllupsuken din er den samme som guttenes tur.”
Jeg stirret på ham.
“Din hva?”
“Hytta ved innsjøen. Jeg og gutta drar hvert år.»
Jeg visste at han dro på turer med vennene sine. Jeg hadde aldri memorert timeplanen fordi det aldri hadde vært noen grunn til det.
“Ok.”
Han ventet.
Jeg ventet.
Til slutt sa han: «Det er allerede planlagt.»
“Jeg forstår fortsatt ikke problemet.”
“Gutta har tatt fri fra jobb. Depositum betales.”
Noah satt i nærheten og lyttet stille.
Tanner lente seg frem.
“Jeg vil ikke måtte velge.”
Det var da jeg innså at han mente alvor.
“Du ber meg flytte bryllupet mitt?”
“Jeg ber deg samarbeide med meg.”
“Kan du ikke flytte turen?”
Uttrykket hans endret seg umiddelbart, som om jeg hadde foreslått noe oppsiktsvekkende.
“Det er tradisjon.”
“Det samme gjelder å delta i søsterens bryllup.”
“Det er ikke rettferdig.”
Jeg holdt nesten på å le.
Ikke fordi det var morsomt, men fordi jeg virkelig ikke forsto hvordan han hadde kommet til den konklusjonen.
“Vi sendte ut datoen tidlig,” sa jeg. “Vi overrasket ikke dette til noen.”
“Gutta har allerede planlagt alt.”
“Og Noah og jeg planlegger et bryllup.”
Tanner ristet på hodet.
“Du setter meg i en forferdelig situasjon.”
“Jeg vil ha deg der.”
“Da flytter du deg.”
“Nei.”
Ordet overrasket oss begge.
Jeg var vanligvis ikke så direkte med ham.
Tanner stirret på meg.
Jeg tok et pust.
“Jeg vil ha broren min i bryllupet mitt. Hvis det blir din årlige ferie eller mitt bryllup, så ja, jeg forventer at du velger bryllupet.”
Munnen hans trakk seg til et stramt smil.
“Wow. Ok.”
Han reiste seg og gikk.
Skjermdøren smalt hardt igjen til at Noah rykket til.
Et øyeblikk sa ingen av oss noe.
Så sa Noah: «Han tror faktisk at du skal flytte bryllupet til turen hans.»
“Jeg vet det.”
Å si det høyt fikk hele greia til å høres enda merkeligere ut.
Jeg trodde det ville være slutten på det.
Det var det ikke.
Gabby ringte neste.
Hun brukte den forsiktige, profesjonelle stemmen hun vanligvis reserverte for klienter.
“Hei. Jeg innså at bryllupshelgen din er samme helg som firmaets retreat.”
Jeg lukket øynene.
“Ok.”
“Det er ganske viktig for min rolle.”
“Kan du overse det?”
“Vel, sjefen min forventer at vi er der.”
“Kan du overse det?”
Hun svarte ikke.
I stedet snakket hun om hvordan retreaten skjedde hvert år, og at det å hoppe over den kanskje ville se dårlig ut.
Så spurte hun: «Er bryllupsdatoen helt fastsatt?»
Jeg lente meg mot kjøkkenbenken.
“Ja.”
En pause.
“Ok.”
Hun hørtes ikke glad ut.
Da vi la på, hadde jeg samme følelse som etter å ha snakket med Tanner.
Bryllupet mitt var visstnok en valgfri forpliktelse.
Hvis det passet pent inn i alle andres planer, flott.
Hvis ikke, var det forventet at Noah og jeg skulle flytte det.
Pappa ringte dagen etter.
