En ny vår i Pennsylvania
Utpå kvelden, etter at papirer var signert, politiforklaringer var unnagjort og Julian var plassert der han hørte hjemme – i klamme hender og med et truende rettsoppgjør i vente – var det igjen stille i huset i forstaden.
Men det var en annen type stillhet. Ikke den kvelende, tunge stillheten som følger med frykt, men stillheten etter en storm som har renset luften fullstendig.
Elena hadde pakket Julians klær i svarte søppelsekker og kastet dem ut på verandaen, der de stod i det kjølige høstregnet.
Vi satt ved kjøkkenbordet igjen. Koppene med varm kaffe stod foran oss. Utenfor vinduet slo regnet mot ruten, akkurat slik det gjorde den dagen jeg først flyttet inn.
— Hva gjør vi nå, pappa? spurte Elena lavt og så på meg med et lyst, usikkert håp i øynene.
Jeg tok en slurk av kaffen, kjente smaken av mørk brent og varme, og så ut i rommet der mitt eget liv holdt på å ta form igjen.
— Vi begynner med å rydde ut det gamle, sa jeg med et lite smil. — Og så bygger vi noe som står støtt, uansett hvor hardt det blåser.
