Men det var Clara som knuste hjertet mitt på nytt. Hun satt i den store, beige kjolen som hang løst over hennes skjøre skuldre. Hun løftet det trette, merkevise ansiktet sitt, og de mørke øynene hennes – de samme øynene jeg hadde sett i drømmene mine gjennom tusen netter i helvete – stirret på meg uten å blinke.
— Er… er du her igjen? hvisket hun med en skjør, knust stemme. — Sa jeg ikke at du måtte vente? Han kommer tilbake… Ernesto sa han skulle komme tilbake…
Jeg kjente at strupen snørte seg sammen. Jeg ignorerte gjestene som stod langs veggen og hvisket nervøst til hverandre. Jeg trengte ikke se på dem; jeg visste nøyaktig hvem de var. Lokale forretningsmenn, korrupte politikere og menn med skitne hender som hadde kjøpt seg inn i ruinene av mitt liv mens jeg blødde for et land som hadde erklært meg død.
— Jeg har kommet tilbake, Clara, sa jeg høyt og klart. Stemmen min bar gjennom hele det store rommet, dyp og urokkelig, fri for all den trettheten jeg hadde båret på da jeg banket på porten noen netter tidligere.
Mauricio kom til seg selv igjen. Grådigheten, frykten og den grenseløse arrogansen som jeg selv hadde vært med på å forme i ham, tok overhånd. Han stakk hånden inn i jakkelommen og fisket frem den samme pistolen han hadde truet meg med i hagen.
— Hva i helvete er dette?! hveste sønnen min, mens stemmen hans skalv av raseri og panikk. — Hvem enn du er, din satans lystguri, du kommer ikke her og ødelegger for oss! Du er en bedrager! Faren min døde i en ulykke for tolv år siden! Vi har papirer på det! Vi har pengene hans!
Han rettet løpet mot brystet mitt. Avstanden var knapt tre meter. I gamle dager ville jeg ha avvæpnet ham på et tidels sekund, men nå lot jeg ham stå der. Jeg ville at han skulle få henge seg selv i sine egne ord.
— Senk våpenet, Mauricio, sa jeg rolig.
— Skyt ham! hvisket Jimena hysterisk ved siden av ham. — Han kommer til å ta alt fra oss! Husene, kontoene, alt! Skyt ham nå!
Før Mauricio rakk å trykke av, åpnet de tunge dørene til biblioteket seg igjen med et brak.
Inn marsjerte fire menn i mørke dresser, med autoriteten til den føderale sikkerhetstjenesten skrevet i hele sin væremåte. I front gikk Horacio Salvatierra, med en tykk skinnmappe under armen og et kaldt, profesjonelt smil om munnen. Bak dem kom lokalpolitiet, ledet av sjefen for distriktet, som raskt så seg rundt i rommet og umiddelbart forsto hvilken vei vinden blåste.
— Ikke rør deg, Mauricio Aguilar! ropte politisjefen og trakk sitt eget tjenestevåpen, rettet mot den unge mannen som stod med pistolen hevet. — Slipp våpenet øyeblikkelig! Dette er en arrestordre!
Mauricio snudde seg panisk mot døren, så på politiet, så på meg, og så på moren sin. Pistolen sank sakte i hånden hans.
— Hva… hva betyr dette? stammet han. — Vi har advokater! Vi har penger!
Horacio tok et skritt frem i rommet, åpnede mappen sin og lot blikket gli over de måpende gjestene før han så på Mauricio med dyp avsky.
— Penger dere stjal, Mauricio, sa Horacio høyt og tydelig. — Penger som tilhørte grunnleggeren av dette imperiet. General Ernesto Aguilar Mendoza. Død? Nei. Klassifisert som hemmelig agent på en oppdrag utenfor landets grenser. Og nå er han tilbake for å rydde opp i søpla dere har etterlatt dere i hans fravær.
Støyen i rommet ble øredøvende. Gjestene begynte å trekke seg mot utgangen, men de to betjentene ved døren sperret veien. Ingen slapp ut før identiteten deres var registrert. Dette var ikke lenger bare en familieskandale; det var en statssak.
Jeg gikk sakte bort til bordet der Clara satt. Hun skalv fremdeles, men det var som om tåken i hodet hennes begynte å lette da hun så meg nærme meg. Jeg bøyde meg ned på kne foran stolen hennes, akkurat slik jeg pleide å gjøre da hun var trist for mange år siden. Jeg tok hendene hennes i mine. De var kalde og tørre, merket av hardt arbeid som hun aldri skulle ha behøvd å utføre i dette huset.
— Husker du kirken i Puebla, Clara? spurte jeg lavt, mens jeg strøk en hårlokk vekk fra pannen hennes. — Da vi ikke hadde annet enn to kofferter og et løfte om at vi aldri skulle svikte hverandre?
Clara så meg dypt inn i øynene. Fargen begynte så vidt å vende tilbake til kinnene hennes. Hun kjente varmen fra hendene mine. Hun kjente arret på håndleddet mitt som jeg fikk da vi bygde det første huset vårt med egne hender.
— Ernesto…? hvisket hun, og denne gangen var det ingen tvil i stemmen hennes. Det var navnet mitt, båret frem av en kjærlighet som verken tolv års fravær eller giftige piller kunne utslette.
