For at testamentets betingelser om ett års bo-plikt skulle gjelde juridisk, var det Linda alene som satt på den fulle råderetten.
En uke senere dukket Charles opp på eiendommen i sin nye lastebil. Han trodde han skulle finne en knekt, panikkslagen ekskone som tryglet om økonomisk hjelp. Nikki satt i passasjersetet og så på det gamle trehuset med overbærende forakt.
«Jeg tenkte jeg skulle sjekke hvor ille det var fatt med deg,» sa Charles da han gikk opp verandatrappen. «Dette stedet er en fallgruve, Linda. Elden Reeves ringte meg. Han sa du avslo et tilbud. Du er helt uansvarlig som lar Mattie bo i dette forfalne hullet når du heller kunne tatt pengene hans.»
Linda sto øverst på verandaen. Hun ba dem ikke inn. Hun ga ham ikke kaffe, og hun la ikke frem noen unnskyldninger.
Hun rakk ham i stedet et formelt dokument stilt fra skifteadvokaten, overbrakt med kopi til fylkets tinglysingskontor.
«Elden Reeves tilbød meg tre hundre tusen dollar for eiendommen,» sa Linda rolig. Stemmen hennes var stødig, helt uten skjelvingen han var vant til å høre i Knoxville. «Men taksten på kilderettighetene og grunnen, bekreftet av fylket i går, vurderer eiendommen til nærmere ni millioner dollar. Siden skilsmisseavtalen vår eksplisitt sa at du fraskrev deg alle rettigheter til arv på min side for å slippe å gi meg del i firmaet ditt, eier du ikke en eneste tomtegrense her.»
Charles stivnet. Blikket hans flakket fra papiret til Linda, og for første gang så han at kvinnen foran ham ikke lenger var den usikre læreren han hadde ydmyket ved middagsbordet.
«Og når det gjelder Mattie,» fortsatte hun, mens sønnen kom ut på verandaen med en fungerende robotmodell han og Ed hadde satt sammen i gårkveld, «så har han et eget verksted her. Et verksted som Eleanor Carter utstyrte spesifikt for at et barn med hans evner skulle få plass til å vokse.»
Nikki lente seg ut av lastebilvinduet, farget av plutselig uro, mens Charles prøvde å samle de vanlige spydighetene sine. Men det var ingenting igjen å si. Han var stengt ute fra alt – formuen, fremtiden og respekten fra sin egen sønn.
Charles snudde seg uten et ord, gikk ned trappen og kjørte bort i en sky av grus.
Linda så bilen forsvinne rundt svingen i fjellveien. Så snudde hun seg mot Mattie, la armen rundt skuldrene hans, og gikk inn i biblioteket for å bygge videre på det som var deres.
