Cole ble dømt til åtte års ubetinget fengsel for grov vold, utpressing og dokumentforfalskning. Straffen måtte sones i et føderalt fengsel med høy sikkerhet. Gullklokken min, sportsbilen og alt han hadde prøvd å tilegne seg, ble tilbakeført til oss.
Mor unngikk fengsel på grunn av sin høye alder, men ble dømt til tre års betinget straff, idømt en massiv bot som tømte de siste restene av hennes personlige fond, og ilagt et permanent besøksforbud overfor både Ava og meg. Hun måtte flytte ut av byen og bo i en liten leilighet i en nabolandsby, alene og uten kontakten med noen av sine tidligere overklassevenner.
Eiendommen vår, selskapet og alle investeringene ble fullstendig juridisk gjenopprettet i mitt og Avas navn.
En solrik ettermiddag i mai satt Ava og jeg på verandaen bak huset vårt. Det var den samme hagen der mor og Cole en gang hadde ledd med champagne, men nå var rommet fylt med en ny, ren energi.
Blåmerkene på Avas kropp var borte for lengst. Huden hennes var igjen frisk, øynene hennes strålte med den samme varmen som jeg hadde savnet på felten, og Latteren hennes – den ekte, sprudlende latteren – fylte igjen rommet.
Jeg satt i lenestolen med en kaffekopp i hånden og så på at hun stelt med blomsterkassene på rekkverket.
Medaljen jeg hadde brakt med meg hjem fra utlandet lå trygt plassert i en glassmonter på arbeidsrommet mitt. Men da jeg så på Ava som smilte mot meg i solskinnet, skjønte jeg at den største seieren i mitt liv ikke var oppnådd på et slagmark tusenvis av mil unna.
Den var vunnet her hjemme – natten jeg valgte å tro på min kone, beskytte hennnes verdighet, og vise dem som prøvde å knekke henne at de hadde erklært krig mot feil mann.
Ava kom bort til meg, satte seg på fanget mitt og la armene mykt om halsen min.
«Hva tenker du på, Daniel?» spurte hun mildt og strøk meg over kinnet.
Jeg bøyde meg frem og kysset henne – ikke et kys av hastverk eller tvil, men et kys av urokkelig framtid og kjærlighet.
«Jeg tenker på at jeg endelig er helt hjemme,» sa jeg.
Og for første gang på veldig, veldig lenge var det ingen skygger igjen i rommet.
