Patricia stod på det nyvaskede kjøkkenet. Hun hadde endelig fått tatt den dusjen hun hadde drømt om da uniformen ennå var stiv av sykehusluft. Nå bar hun en myk, grå treningsbukse og en stor t-skjorte.
Hun holdt en rykende varm kopp te i hendene og så ut gjennom kjøkkenvinduet mot den mørke, stjerneklare hagen.
Døren til stuen gikk opp, og lette skritt lød mot gulvet.
Renata kom tassende inn i pyjamas, med det bustete håret til alle kanter og kosedyret klemt under armen. Hun stanset i døråpningen og så opp på moren med store, usikre øyne.
“Mamma? Sover du ikke?”
Patricia snudde seg, smilte et av sine sjeldne, ekte smil og satte fra seg koppen. Hun strakte ut armene.
“Nei, skatt. Jeg våker,” sa Patricia lavt. “Vil du ha litt kakao?”
Renata nikket ivrig, løp over gulvet og hoppet opp i armene til moren. Patricia løftet henne opp og bar henne bort til stolen ved kjøkkenbordet, der tegninger av rosa enhjørninger og grønne dinosaurer lå spredt utover – akkurat slik de skulle gjøre.
Huset var kanskje bygget på gamle feiltrinn og familiens falske trygghet, men fra denne kvelden av var det ingen som kom til å stemme over hvem som fikk bo der.
Det var Patricias hus. Det var deres liv. Og denne gangen skulle ingen få lov til å slette dem.
