Den kvelden tente jeg lampen ved siden av den grønne fløyelsstolen og la brevet hennes i skuffen ved siden av.

Så låste jeg inngangsdøren.

Ikke fordi jeg var redd for at noen skulle komme og ta huset igjen.

Men fordi det var mitt hjem, og jeg kunne selv bestemme hvem som fikk komme inn.

Faren min hadde trodd at morens død betydde at jeg hadde mistet min eneste beskytter.

Han hadde aldri forstått at hun ikke bare hadde beskyttet huset.

Hun hadde beskyttet retten min til å stå på egne ben.

Og det var en arv ingen kunne ta fra meg.