Nede på gaten kom Edward gående tilbake fra butikken. Han bar på en pose med ferske epler som de skulle bruke til å bake eplepaier for kafeen neste dag. Da han nærmet seg bygningen, så han opp mot altanen. Da han oppdaget Diane som sto der, stoppet han opp, smilte bredt og løftet hånden til en varm hilsen.
Diane vinket tilbake.
Hun tenkte tilbake på den kvelden i Wichita – kvelden med de skitne tallerkenene i vasken, de kalde kommentarene ved middagsbordet og følelsen av å være helt usynlig i sitt eget liv. Hun tenkte på den desperate avgjørelsen om å pakke den ene duffelbagen og sette seg på bussen uten å vite hvor hun skulle ende.
Det hadde vært det skumleste hun noensinne hadde gjort. Det hadde krevet hvert eneste gram av mot hun eide.
Men da hun sto der i den svale kveldsluften og så ned på mannen som genuint satte pris på hennes eksistens, og kjente på tryggheten i sitt eget lille fristed, visste hun at det ikke var en flukt. Det hadde vært en redningsaksjon. Hun hadde reddet sitt eget liv.
Diane tok en god slurk av den varme teen og trakk inn den friske, rene kveldsluften. Hun var ikke lenger en skygge i et hus der ingen så henne. Hun var Diane Cooper. Hun var fri, hun var elsket, og for aller første gang i sitt liv var hun endelig hjemme.
