Bussholdeplassen utenfor er alltid ren og godt opplyst. Hver kveld ser jeg bussen stoppe. Mennesker går på, mennesker går av. Noen ganger ser jeg kvinneskikkelser som sitter der med usikkerhet i blikket, bærer på tunge vesker og et hjerte fullt av frykt.
Og hver eneste gang går en av våre rådgivere ut fra senteret, går over veien, setter seg ved siden av dem på trebenken, og sier de samme ordene som en gang reddet mitt liv:
«Du er ikke alene. Du er sterkere enn du tror. Og din reise begynner nå.»
Mannen min trodde han hadde forlatt meg uten noe som helst. Men i virkeligheten forlot han meg på det nøyaktige stedet der min virkelige fremtid startet. Han ga meg ikke en lekse i underkastelse; han ga meg nøkkelen til min egen frihet. Og det var en lekse jeg aldri, aldri ville glemme.
