Floyd forklarte at han hadde blitt mistenksom da Sydney og Edwin plutselig ble interessert i hans forretningsforhold under sykdommen.
Først ville han tro at de var bekymret for ham.
Så oppdaget han økonomiske uregelmessigheter.
Han hyret en etterforsker.
Han flyttet penger.
Han byttet advokat.
Han endret arveplanen sin.
Han skrev at versjonen av testamentet Sydney og Edwin forventet å bruke, var utdatert.
Han skrev også om eiendommene.
Sønnene trodde de arvet verdifull eiendom.
Floyd hadde lånt tungt mot disse eiendelene.
Huset hadde en forpliktelse på 1,2 millioner dollar.
Andre eiendoms- og forretningsinteresser hadde også betydelig gjeld.
Pengene som ble produsert av disse transaksjonene var flyttet inn på beskyttede kontoer.
Arven sønnene hans forventet, var ingenting i forhold til det de trodde.
Forsikringspolisen var også feil.
Det var ikke 200 000 dollar.
Floyd skrev at den faktiske forsikringen var 500 000 dollar.
Forskjellen var ment å hjelpe meg å bygge opp igjen.
Da jeg kom til siste avsnitt, gråt jeg.
Ikke på grunn av pengene.
Fordi mannen jeg hadde trodd i tre dager kanskje stille hadde forlatt meg, hadde tenkt på hvordan han skulle beskytte meg mens han døde.
Ta pengene, start på nytt, og ikke se deg tilbake.
Kjærlighet alltid,
Floyd.
Et visittkort for Mitchell and Associates var vedlagt.
Jeg ble værende i visningsrommet i nesten en time.
Da jeg endelig pakket esken på nytt, beholdt jeg Floyds brev og Mitchells kort.
Alt annet ble liggende inne.
Da jeg kjørte hjem, ringte Edwin.
“Colleen, Bianca og jeg tenkte du kanskje ville komme på middag i kveld.”
Stemmen hans var varm.
For varmt.
“Vi vil gjerne ha litt familietid før alt blir endelig.”
Familie.
“Selvfølgelig,” sa jeg.
“Sju?”
“Jeg kommer.”
Edwin og Bianca bodde i Granite Bay i et stort hus bygget for å formidle suksess.
Den sirkulære innkjørselen rommet en BMW og en Mercedes.
Bianca åpnet døren iført en nøye tilpasset designerkjole og hilste meg med et luftkyss.
“Colleen. Hvordan holder du ut?”
“Jeg klarer meg.”
Sydney var allerede inne.
Han holdt et glass dyr skotsk whisky.
“Mor.”
Han klemte meg kort.
“Du ser bedre ut.”
I går hadde han bedt meg gjøre meg klar til å forlate hjemmet mitt.
I kveld var han bekymret for hvordan jeg så ut.
Middagen ble servert i den formelle spisesalen.
Bianca hadde laget laks med urteskorpe.
Porselenet var plettfritt.
Vinen var nøye utvalgt.
Alle oppførte seg som en kjærlig familie.
Den forestillingen varte helt til Sydney nevnte eiendommen.
“Martin ringte meg.”
Jeg legger fra meg gaffelen.
“Han sa at du er villig til å gå videre.”
“Ja.”
Edwins skuldre slappet av.
“Det er fantastisk.”
“Jeg vil ikke bruke år på å kjempe.”
Bianca smilte.
“Nettopp. Familieharmoni betyr mer.”
Hun pekte mot en annen mappe på skjenken.
“Vår advokat har forberedt noen ekstra dokumenter.”
Jeg rakte ikke etter dem.
I stedet sa jeg: «Jeg har tenkt på medisinske regninger.»
Rommet forandret seg.
Ikke dramatisk.
Ingen ropte.
Sydney sluttet bare å løfte vinglasset sitt.
“Hva med dem?”
“Hundre og åtti tusen dollar er mye penger. Jeg tenkte jeg burde be om en detaljert forklaring fra sykehuset.”
Edwins gaffel traff tallerkenen hans med en liten metallisk lyd.
“Det er ikke nødvendig.”
“Hvorfor?”
“Jeg har allerede gått gjennom alt.”
“Det er jeg sikker på at du gjorde.”
Jeg tok en slurk vann.
“Men Floyd var nøye med forsikringen. Det virker merkelig at han aldri nevnte en så stor ubetalt saldo.”
Sydney lente seg tilbake.
“Forsikring dekker ikke alt.”
“Selvfølgelig.”
Jeg lot flere sekunder gå.
“Jeg har også gått gjennom Floyds arbeidsrom.”
Edwin så på meg.
“Hva fant du?”
“Ingenting jeg forstår ennå.”
Sydneys øyne smalnet litt.
“Hva mener du?”
“Kontoutskrifter. Firmanavn jeg ikke kjenner igjen.”
Jeg så på Edwin.
Han sluttet å tygge.
“Og en messingnøkkel.”
Ingen av brødrene rørte seg.
“En nøkkel?” spurte Sydney.
“Ja. Bankboks, tydeligvis.”
Det var første gang jeg så ekte frykt i ansiktet hans.
Den forsvant raskt.
Men jeg så det.
Sydney lente seg mot meg.
“Du bør ikke belaste deg med kompliserte dokumenter akkurat nå. Ta med det du fant til oss. Edwin og jeg kan sortere gjennom det.”
“Så snilt.”
“Jeg mener det.”
“Jeg vet det.”
Bianca kom inn fra kjøkkenet med desserten.
Hun så fra den ene broren til den andre.
Ingen forklarte.
Jeg smilte.
“Familie skal hjelpe familie.”
Da jeg dro, fulgte Sydney meg til bilen min.
“Om de papirene.”
“Ja?”
“Ta dem med til neste møte.”
“Jeg skal tenke på det.”
Da jeg trakk meg unna, så jeg ham i bakspeilet.
Telefonen hans lå allerede mot øret.
Min egen telefon ringte kort tid etter at jeg kom hjem.
“Fru Whitaker?”
“Ja?”
“Mitt navn er James Mitchell.”
Jeg satte meg ned i Floyds stol.
“Jeg tror du har fått tilgang til ektemannens bankboks.”
“Hvordan vet du det?”
“Mannen din etterlot instruksjoner.”
Grepet mitt rundt telefonen strammet seg.
