Arthur så ned i bordet. Et øyeblikk så han eldre ut enn sine år. — Jeg visste det ikke, Claire. De kuttet all kontakt mellom meg og deg. Ethan fortalte meg at du hadde reist til Europa med en annen mann og tatt imot en stor pengesum for å holde deg unna. Jeg trodde på ham. Helt til for en uke siden, da en privatetterforsker jeg hyret for å grave i Ethan og Vanessas finanser, fant ut at navnet ditt aldri forlot landet. De hadde erklært deg offisielt død basert på en forfalsket dødsattest for å sikre at arven din etter foreldrene dine og forsikringen etter skilsmissen gikk rett inn på deres felles kontoer.

Jeg mistet pusten. Erklært død. Det var derfor ingen lette etter meg. Det var derfor politiet aldri fulgte opp sakene da jeg forsvant ut av syne.

— De stjal livet mitt, hvisket jeg.

— Ja, sa Arthur, og et kaldt, nådeløst lys tennes i øynene hans. — Og nå skal vi ta det tilbake. Men for å gjøre det, trenger vi en spøkelseselsker. Vi trenger noen som ikke eksisterer lenger på papiret. Vi trenger en kvinne som offisielt er død, men som kan reise seg fra asken og ødelegge dem fra innsiden.

Kapittel 4: Transformasjonen

De neste tre ukene var som å delta i en psykolgisk thriller der jeg spilte hovedrollen.

Arthur tok meg inn i sitt private herskapshus i utkanten av byen. Der fikk jeg bo i et bortgjemt gjesteresidens, overvåket av hans mest trofaste folk. Jeg spiste meg opp i vekt, fikk pleiet det slitte håret mitt, og lærte meg å stå oppreist igjen. Men forvandlingen var mer enn bare fysisk.

Arthur hyret inn eksperter på bedriftsøkonomi, juss og spionasje. Hver dag brukte jeg åtte timer på å studere Bennett Groups regnskaper, offshore-kontoene til Vanessa og bruddene på lovverket som Ethan og hans nye svigerfamilie hadde begått for å sikre seg kontrollen over selskapet. Jeg lærte meg å snakke med den selvsikkerheten som bare ekte makt gir. Jeg lærte meg å gjennomskue løgner, lese skjulte klausuler og bruke fiendens egne grådighet mot dem.

— De tror du er borte, Claire, sa Arthur en kveld mens vi stod foran panoramavinduet og så ut over byens lys. — De tror de har vunnet. Om tre uker arrangerer Bennett Group sin årlige veldedighetsgala på Hotel Grand Plaza. Det er der Ethan og Vanessa skal feire sin offisielle sammenslåing av selskapene og overtagelsen av imperiet mitt.

Han snudde seg mot meg med et lite, skarpt smil. — Det er der du skal dukke opp fra de døde.

Kapittel 5: Gallaen på Grand Plaza

Kvelden for gallaen var luften i Houston mild, men inne i Grand Plazas overdådige ballsal var atmosfæren ladet av spenning, champagne og falske smil.

Hundrevis av byens elite, politikere, forretningsfolk og sosietetsfolk var samlet. Under lysekronene som strålte av krystall, sto Ethan og Vanessa i sentrum av oppmerksomheten. Vanessa så strålende ut i en rød designerkjole, og Ethan lo høyt av en vits fra en av forretningsforbindelsene mens han løftet sjampanjeglasset.

De visste ikke at under gulvene deres vaklet imperiet deres.

Jeg ankom klokken ni om kvelden. Jeg hadde på meg en tettsittende, midnattsblå fløyelskjole som fremhevet den gjenvunne styrken i holdningen min. Håret mitt var satt opp i en elegant frisyre, og rundt halsen bar jeg et enkelt, men verdifullt diamantkjede som Arthur hadde gitt meg – et arvestykke fra hans egen avdøde kone.

Da jeg gikk inn gjennom de store skyvedørene i glass og mahogni, var det ingen som la merke til meg i begynnelsen. Folk var for opptatt med å drikke og skåle.

Men så dempet orkesteret musikken. Lyset i salen ble rettet mot scenen der Ethan stod med mikrofonen for å holde kveldens takketale.

— Deres excellenser, venner og partnere, begynte Ethan med sin glatte, selvsikre stemme. — I kveld feirer vi en ny begynnelse for Bennett Group. En fremtid bygget på styrke, visjon og… vel, å legge fortiden bak oss. Som mange av dere vet, har vi mått rydde opp i noen vanskelige personlige kapitler tidligere, men i dag ser vi bare fremover.

Akkurat da tok jeg noen skritt frem mot midtgangen, slik at lyset fra scenen falt direkte på ansiktet mitt.

Jeg så opp på ham.

Det tok noen sekunder før Ethan oppdaget meg. Han sto midt i setningen, ordene stoppet opp i halsen på ham, og fargen suste ut av ansiktet hans. Sjampanjeglasset han holdt i hånden, begynte å skjelve.

Ved siden av ham ble Vanessa hvit som et laken. Hun grep tak i armen hans og gispet høyt, som om hun hadde sett et gjenferd stige opp fra graven.