— Det går ikke, kaptein, sa Beatriz, og den milde masken faldt fullstendig. Blikket hennes ble kaldt og kalkulerende. — Santa Lucía er en lukket institusjon under medisinsk overvåking. Ingen pasienter forlater anlegget uten min skriftlige godkjenning. Og hvis du prøver å ta ham med makt, vil jeg tilkalle politiet for innbrudd og trusler mot de ansatte. Du er kanskje soldat, men her gjelder mine regler.
Julián så på henne i tre lange sekunder. Han visste at å skape et fysisk slagsmål her og nå ville gi henne påskuddet hun trengte til å låse faren inne juridisk. Han måtte spille dette strategisk.
— Sombra, fot, sa Julián lavt. Hunden trakk seg inntil benet hans, men slapp ikke pleierne med blikket. Julián bøyde seg ned mot faren igjen. — Jeg kommer tilbake om noen timer, pappa. Og da tar jeg deg med hjem. Hold ut.
Don Ernesto nikket svakt, og presset Juliáns hånd med den siste resten av krefter han hadde.
KAPITTEL 2: Mørket under Santa Lucía
Julián forlot ikke anlegget. Han parkerte sin mørkegrønne pickup et par hundre meter nedfor bakken, skjult bak de høye eiketrærne som kranset den gamle eiendommen.
Klokken var litt over to om natten når regnet begynte å piske mod frontruten. San Miguel de Allende var svøpt i et tykt teppe av tåke. Julián sjekket utstyret sitt: en taktisk lykt, en multifunksjonskniv, en liten lydopptaker og K-9 Sombra ved sin side. Hunden satt helt stille i passasjersetet, med ørene spisset mot natten.
— På tide å jobbe, Sombra, hvisket Julián.
De snek seg gjennom den forfalne hagen bak sykehjemmet. Anlegget var opprinnelig et gammelt kloster fra kolonitiden, bygd med tykke steinvegger og dype kjellere. Julián fant en rusten jernport ved baksiden av bygget – leveranseinngangen som førte direkte ned under bakkenivå.
Sombra snuste mot sprekken under døren og ga fra seg et lavt, advarende pip.
Julián brukte kniven til å dirke opp den enkle låsen. Jernporten gled opp med et svakt knirk, og en stram, kjemisk lukt av klor blandet med råte og gammel svette slo mot dem.
De gikk ned de fuktige steintrappene. Lyset fra Juliáns lykt skar gjennom mørket og avslørte en lang, smal korridor med tunge treflekker på hver side. Dette var den avdelingen som på overvåkningsskiltet ovenpå ble kalt «Intensivavdeling – Kun autoriserte ansatte».
Fra den borterste døren hørte Julián svake, hese jarm.
Han snek seg frem og kikket gjennom det lille metallgitteret i døren. Synet som møtte ham fikk blodet hans til å fryse.
Inne i det kalde, vindusløse rommet satt tre eldre mennesker fastspent til metallstoler. Armene deres var dekket av blåmerker og merker etter nålestikk. En dryppslange hang ved siden av hver stol, fylt med en gulaktig, sløvende væske. På et trebord i midten av rommet lå stablere med skjøter, testamenter og overdragelsesdokumenter – alle forsynt med skjelvende, tvungne underskrifter eller fingeravtrykk i blekk.
Julián skjønte hele omfanget av svindelen. Beatriz Salgado drev ikke et sykehjem. Hun drev en systematisk overtagelsesmaskin. Hun fant eldre mennesker uten nær familie, eller de hvis familier bodde langt unna, dopet dem ned, forfalsket papirene deres, og overførte husene, landområdene og sparepengene deres til stråselskaper i utlandet. Og de som prøvde å kjempe imot – som hans far – ble sendt ned hit for å brytes ned.
Plutselig hørtes tunge skritt fra trappen bak dem.
KAPITTEL 3: Fellen klapper sammen
Julián snudde seg i en lynrask bevegelse, men lyset fra en kraftig lyskaster traff ham rett i ansiktet.
— Jeg visste at du ville komme tilbake, kaptein, sa Beatriz’ kald røst fra mørket.
Ved siden av henne sto de två pleierne, men denne gangen var de ikke tomhendte. Den ene holdt et elektrosjokkvåpen, mens den andre bar en tung jernstang. Bak dem sto to lokalpolitimenn som Beatriz tydeligvis hadde i sin lomme.
— Du er på privat eiendom midt på natten, kaptein Armenta, sa Beatriz med et ondskapsfullt glis. — Og du har brutt deg inn i en lukket medisinsk sone. Betjentene her vil vitne om at du var aggressiv og truende. Det vil ta advokatene mine ti minutter å få deg fengslet, og innen du slipper ut, har faren din allerede signert over verkstedet i Guanajuato og sovnet inn av sin «alvorlige, medfødte sykdom».
Sombra knurret, klar til å angripe, men Julián la en dempende hånd på hundens hode. Han visste at hvis Sombra angrep en politimann, ville de skyte ham på flekken.
— Du er en skam for dette landet, Beatriz, sa Julián lavt.
— Jeg er en forretningskvinne, kaptein, svarte hun kaldt. — Og forretningene mine går strålende. Ta ham!
Den største pleieren tok et skritt frem og hevet jernstangen.
I det samme sekunder ga Julián den militære kommandoen: — Sombra, angrip!
Hunden skjøt frem som en mørk pil. I stedet for å angripe politiet, kastet Sombra seg rett mot pleieren med elektrosjokkvåpenet, og bakket tennene sine dypt inn i armen hans så våpenet falt skrikende i gulvet.
