– Da datteren hennes bare var én måned gammel, møtte hun opp til en av de vanskeligste eksamenene i studieprogrammet etter en nesten søvnløs natt. Foreleseren tilbød henne å utsette eksamen, men hun takket nei til særbehandling.
Rektoren så rett på menneskene på de fremste radene.
– Og vet dere hva som er det mest bemerkelsesverdige? Hun fullførte ikke bare universitetet med utmerkelse.
Han løftet opp et ark fra konvolutten.
– Utdanningsfondet i byen vår har valgt henne som den eneste mottakeren av et spesielt stipend for masterstudier. Hele utdanningen vil bli betalt.
Overraskede utrop lød gjennom salen. Kvinnen som bare noen minutter tidligere hadde snakket høyest om henne, vendte straks blikket bort.
Men rektoren var ikke ferdig ennå. Han tok et skritt mot den unge kvinnen.
– Universitetet har også tatt en annen beslutning. Vi tilbyr henne en stilling som lærerassistent etter at hun har fullført mastergraden.
Denne gangen brøt salen bokstavelig talt ut i applaus. Den unge kvinnen dekket munnen med hånden og forsøkte å holde tårene tilbake. Rektoren smilte og rakte henne forsiktig vitnemålet.
– I dag kom du ikke hit alene. Du kom sammen med datteren din, som har vært ved din side gjennom de vanskeligste månedene i livet ditt. Derfor mener jeg at dette øyeblikket tilhører dere begge.
Den unge kvinnen så på babyen sin og smilte for første gang den dagen. Menneskene som nylig hadde ledd av henne, sto nå på beina og applauderte.
