«Og hvor mye tror du saldoen på kontoen din er på?», spurte Patricia med et surt smil. «La oss gjøre det slik.

Si det høyt, nå. Hvis du har rett, eller hvis du er nær, vil vi hjelpe deg. Hvis du lyver, stikker du ut og kommer aldri tilbake.

Greit?»

Alle øyne var naglet til Elena. Noen hadde bøyd seg litt fremover og nøt denne usunne nysgjerrigheten. Andre var irritert over forsinkelsen, men fascinert av scenen.

Det tok Elena noen sekunder å svare. Hun så ikke ut til å regne på det, men bare… til å huske.

Så så hun Patricia rett inn i øynene og sa med klar stemme:

— Tolv millioner fire hundre og seksti tusen rubler. Omtrent, i henhold til rentesatsene de siste månedene.

Absolutt stillhet. Det var som om selv luften hadde stanset.

Maxims mus falt i gulvet. Patricia kunne ikke holde tilbake et sjokkert sukk. Noen kunder slapp ut dempede lyder av forbløffelse.

— Maxim

— visket Patricia, nesten målløs.

— Sjekk. Med en gang.

Han åpnet kontodetaljene med skjelvende hender. Han så på skjermen. Han svelget tungt.

— Nåværende saldo: tolv millioner fem hundre og tretten tusen ni hundre og toogtyve rubler.

Ingen puste. Ingen snakket. Ingen rørte seg.

Den barføtte jenta som de foraktet, som de kalte gal, som de tok for å være en byrde… var millionær.

«Kan du hjelpe meg nå?», spurte Elena til slutt, og brøt trolldommen.

Stemmen hennes skalv litt, men ikke av frykt. Av tretthet.

Patricia prøvde å gjenvinne fatningen, men selvtilliten hennes var borte.

— Ja… selvfølgelig… Maxim, bekreft alle detaljer og…

Mens han febrilsk sjekket informasjonen, reiste en eldre kvinnelig ansatt som arbeidet bakerst i banken, seg sakte opp. Hun het Cecilia Petrovna. Hun hadde arbeidet i denne filialen i over tjue år.

Hun hadde sett generasjoner av kunder komme og gå.

— Unnskyld meg

— sa hun med mild stemme.

Patricia så på henne, irritert.

— Cecilia, ikke nå…

«Jeg kjenner til denne kontoen», avbrøt hun henne uten å heve stemmen, men med en fasthet som fikk alle til å tie. «Denne kontoen ble åpnet av dr. Robert Alexeyev og dr.

Maria Alexeyeva for mange år siden. De hadde flere klinikker i byen.

De var VIP-kunder. De åpnet den for sin eneste datter, Elena.»

Patricia åpnet øynene store.

— Alexeyev? Selvfølgelig husker jeg dem… De var veldig rike.

«Det var de», korrigerte Cecilia henne sørgmodig. «De døde for seks måneder siden i en bilulykke. De pleide å komme hit med datteren sin da hun var liten.

» Hun så oppmerksomt på Elena. «Du pleide å komme med dem. Du smilte alltid.

Du sa alltid hei. Du var en bedårende liten jente. Hva har skjedd med deg, kjære venn?

»

Elena lukket øynene et øyeblikk. Denne gangen klarte hun ikke å forhindre at smerten viste seg i ansiktet hennes.

«Foreldrene mine døde for seks måneder siden», bekreftet hun, nesten i en visking. «Den dagen ble livet mitt knust i fillebiter. Og så…

«noen kom for å fullføre og ødelegge det som var igjen.»

Hun snakket om tanten og onkelen sin. Om måten de hadde dukket opp på og sagt at de skulle ta seg av henne. Om måten de, to uker etter begravelsen, hadde forsøkt å tvinge henne til å signere dokumenter som overdro hele arven til henne «for hennes eget beste».

Om måten de, da hun hadde nektet, hadde stengt henne inne i huset, tatt telefonen hennes, kalt henne gal, fabrikkert falske legeerklæringer og forsøkt å få henne innlagt på et psykiatrisk sykehus.

Noen av kundene var ukomfortable. Dette var ikke lenger en forestilling. Dette var en tragedie.

«Jeg klarte å rømme en natt», fortsatte Elena. «Jeg hoppet over porten, og tok ikke med meg annet enn denne ryggsekken som inneholdt noen dokumenter jeg hadde gjemt. Og jeg endte opp på gaten.

Jeg hadde ingen. Familiens venner forsvann etter begravelsen. Jeg gikk til politiet, men tanten og onkelen min hadde forbindelser.

De sa at jeg var syk, at jeg nektet å motta behandling, at jeg var farlig. De hadde «legeerklæringer». Ingen trodde på meg.

»

Hun løftet blikket og så på alle disse ansiktene som timer tidligere hadde fordømt henne i stillhet.

— Når du er skitten, når du sover på gaten, slutter du å være et menneske for verden. Hvem du enn er, hva du enn har. Ingen tror på deg.

Ingen lytter til deg.

Denne gangen snudde noen bort blikket, fulle av skam.

Elena fortsatte å snakke. Hun fortalte hvordan hun hadde funnet nummeret til Heinrich Matveevich, advokaten som jobbet med faren hennes. Hvordan hun hadde ringt ham fra en offentlig telefonboks, livredd, og hvordan han hadde vært den eneste som ikke la på, som lyttet til henne, som trodde på henne.