Det gapende, uregelmessige såret på høyre ribbeina – det dype krateret av herjet kjøtt og utstikkende, voldsomt arr – ble umiddelbart utsatt for de blendende, nådeløse strålene fra ettermiddagssolen. Det sto i slående og grusom kontrast til det glatte, svarte stoffet i bikinien min.

Victoria slapp ut et høyt, teatralsk sukk. Hun løftet mikrofonen til de blanke leppene, kastet hodet bakover og brast ut i en hysterisk latter.

“Herregud! Se på dette avskummet han giftet seg med! sa Victoria foraktfullt, med en dundrende stemme som dundret gjennom høyttalerne, i et forsøk på å hisse opp publikums latterliggjøring. “Det ser ut som du ble stukket i en mørk bakgate! Ser ut som en karakter fra en skrekkfilm! »

Hun knipset med fingrene og vinket en innleid paparazzifotograf til å nærme seg fra kanten av hytta.

“Ta et nærbilde av denne gruen,” beordret hun, og pekte med en manikyrert finger rett på ribbeina mine. “Jeg vil at hele byen skal se ynkelige regresjon. Sett det på forsiden av organisasjonens nyhetsbrev! »

Kameraet blinket, et blendende hvitt lys i øynene mine.

Men jeg rykket ikke til. Jeg rømte ikke. I det øyeblikket lyset brøt ut, klikket en bryter dypt inne i de mørkeste, skarpeste krokene av hjernen min voldsomt.

Stemoren, så sårbar og emosjonell, hadde forsvunnet. Den taktiske operatøren hadde våknet. Tankene mine raste i hundre kilometer i timen. Jeg ignorerte mumlingen fra elitefolkemengden: noen lo nervøst, andre så bort, tydelig ukomfortable. Jeg ignorerte Victorias skingrende og hånlige stemme.

Mitt gjennomtrengende, øvede blikk ignorerte fullstendig sosietetskvinnen og fokuserte på de to tårnhøye livvaktene som sto rett bak henne.

Vaktsjefen, en mann med en tykk hals og et uregelmessig arr over øyenbrynet, løftet hånden for å justere de svarte solbrillene sine. I det øyeblikket han løftet armen, løftet ermet på den spesialtilpassede linjakken seg litt, og avslørte det tykke, solbrune håndleddet hans.

Tiden virket å ha stoppet.

En blekktatovering, av stor presisjon og bemerkelsesverdig finesse, var inngravert på huden på innsiden av håndleddet hans. Den viste Santa Muerte, dødens helgen, som holdt en ødelagt og ubalansert rettferdighetsvekt.

Det var ikke en gjengtagg. Det var ikke en vanlig fengselstatovering. Det var den eksklusive signaturen, forseglet med blod, til politiets indre krets. Zetas—det samme kartellet jeg hadde jaktet på i to år, og det samme som skjøt meg i ribbeina for åtte måneder siden.

Brikkene i puslespillet falt voldsomt og sømløst sammen i hodet mitt, og dannet et bilde så skremmende at blodet mitt frøs til is.

Det plutselige og uforklarlige budsjettet på 2 millioner dollar til denne absurde strandfesten. Victorias nylige og betydningsfulle eiendomskjøp i Miami. Skallselskapene den ville ha åpnet på Caymanøyene, som Mark nevnte.

Nettverket hadde ikke bare forsvunnet etter at teamet mitt avverget attentatforsøket på ordføreren. De hadde rett og slett endret strategi. De forsto at det beste stedet å gjemme skitne penger ikke var i lagerbygninger eller offshore-kontoer, men i hjertet av Miamis overklasse. De hadde funnet en ny hvitvasker, en utrolig arrogant elitemann, til å hvitvaske pengene deres gjennom falske veldedighetsgallaer og overvurderte eiendomsavtaler.

Victoria var ikke bare en bitter ekskone som holdt fest. Hun trakk i de økonomiske trådene til en av de mest voldelige kriminelle organisasjonene på halvkulen.

Og hun hadde absolutt ingen anelse om hvor kort båndet hennes var.

Kapittel 4: De dødes hånd

Jeg klarte ikke å ta øynene fra håndleddet til kartellets leiemorder. Luften rundt meg var som om den var mettet av en nært forestående vold som jeg var den eneste som følte.

Jeg trådte sakte og smidig tilbake foran Mark. Jeg vippet kroppen litt, inntok en kontrollert taktisk holdning, designet for å beskytte hans overkropp og vitale organer mot mine, musklene mine spente som tunge stålfjærer klare til å bryte.

Victoria sluttet å le, øyenbrynene trukket sammen, forvirret over min totale mangel på følelsesmessig reaksjon. Hun senket mikrofonen, irritert over at jeg ikke løp bort i tårer.

“Du burde ikke gamble med så mye penger, Victoria,” sa jeg.

Jeg skrek ikke. Stemmen min falt en hel oktav, og jeg mistet all høflighet. Hun bar på en kald, ubøyelig, dødelig autoritet som skar gjennom sjøbrisen som en barberhøvel. Det var en stemme som instinktivt fikk realitystjerner og eiendomsmeglere i nærheten til å trekke seg unna, deres primitive instinkter gjenkjente en rovdyr blant dem.

Victoria ristet på det blonde håret med en plutselig gest, øynene glitret av kaotisk, narsissistisk raseri. Hun hatet å bli snakket til med autoritet.

“Truer dere meg, dere søppel?” plystret Victoria mens hun aggressivt gikk mot meg, helt uberørt av den påtakelige spenningen som bygde seg opp blant mennene rett bak henne. “Du aner ikke hvem jeg er. Jeg styrer denne byen! Sikkerhet, ta den drittsekken og kast den ut! Umiddelbart! »

Hun knipset med fingrene i retning av de to massive mennene.