En taxisjef i Chicago gjorde narr av Ethan Cole med en slitt stol og sparket ham for å ha stoppet for å hjelpe en gravid fremmed i regnet—han trodde Ethan hadde kastet bort fremtiden sin, men han spurte aldri hvorfor hun trengte skyss til banken Den slitte stolen så ut som om noen hadde dratt den ut av en bakgate. Steven Parker hadde plassert den ved siden av det massive skrivebordet sitt før Ethan Cole kom inn på kontoret, og ut fra smilet til veilederen hans, var det med vilje. “Se godt etter,” sa Steven og banket på stolen med to fingre. “Slik ser fremtiden din ut.” Ethan ble stående. Regnvann mørknet fortsatt skuldrene på jakken hans, og utmattelsen satt bak øynene hans, men han nektet å gi Steven den reaksjonen han så ut til å ønske.
Så gikk Owen Reed inn på kontoret uten å banke. Owen var en annen sjåfør, en som på en eller annen måte alltid endte opp med de best betalende kundene mens Ethan tok seg av de billige turene ingen ville ha. Han kastet et blikk fra Steven til Ethan og gliste. “De sparker deg, kompis.” Det var da Ethan forsto. Dette handlet ikke om å komme for sent. Steven hadde ventet på en unnskyldning. “Du krysset meg en gang,” sa Steven. “Du ville imponere selskapets direktør med alle ideene dine. Du kostet meg penger. Jeg har ikke glemt det.” Smilet hans forsvant. “Du er ferdig.” Ethans mage strammet seg, men han protesterte ikke mer. Han hadde vokst opp på et barnehjem i landlige Illinois, uten foreldre som ventet på ham og uten familieforbindelser å støtte seg på.
Å kjøre bil var den ene ferdigheten som hadde gitt ham en vei inn til Chicago, og denne taxijobben hadde betalt husleien hans. Nå forsvant til og med det. Likevel så Ethan på Owen før han gikk. “Kompis, altså?” Han stoppet opp. “Vi får se.” Steven visste ikke at hele Ethans dag allerede hadde begynt å endre seg flere timer tidligere. Det hadde startet i regnet. Ethan hadde hastet mot en viktig henting da en høygravid kvinne plutselig trådte ut i gaten foran taxien hans og viftet med begge armene. Han bremset hardt. I et forferdelig sekund trodde han at han skulle slå henne. Han hoppet ut, rasende. “Hva gjør du?” Kvinnen satte seg på fortauskanten og begynte å gråte. Det var da Ethan la merke til hvor gjennomvåt hun var.
Klærne hennes var slitte. Skoene hennes passet ikke ordentlig. Skuldrene hennes skalv under regnet. Sinne hans forsvant nesten like raskt som det kom. “Kom igjen,” sa han lavere. “Kom inn før du fryser.” Inne i taxien introduserte hun seg som Tessa Hayes. Så sa hun noe Ethan ikke hadde forventet. “Jeg har nettopp kommet ut av fengsel.” Hendene hans strammet seg litt rundt rattet. Tessa la merke til det. Men i stedet for å bli defensiv, ga hun ham et slitent lite smil. “Slapp av. Jeg er ikke farlig.” Ethan så på henne et øyeblikk, så tilbake på veien. “Livet skjer,” sa han. “Ingen vet hvor de er i morgen.” Tessa studerte ham merkelig etter det. Så hvilte hun en hånd mot setet ved siden av seg og sa: «Noe sier meg at livet ditt er i ferd med å forandre seg.
» Ethan var nær ved å le. Så vidt han kunne se, var den eneste endringen som kom, arbeidsledighet. Han hadde ingen anelse om hvor nær hun var sannheten. Tessa ba ham ta henne med til en adresse i sentrum. Da Ethan innså at adressen tilhørte en bankfilial, hevet han et øyenbryn. “Du har vel ikke tenkt å rane stedet, eller?” For første gang lo hun. Han nektet å ta betalt for skyssen. Tessa insisterte på at hun ikke var blakk, men Ethan viftet det bort. Uansett hva historien hennes var, var hun gravid, nylig utskrevet, gjennomvåt av regnet, og tydelig på vei til et viktig sted. Han så på til hun kom inn i banken. Fem minutter gikk. Ingen alarmer. Ingen politibiler. Ingen kaos. Ethan ristet på hodet av seg selv og kjørte av gårde. Men da var han sen til den viktige kunden Steven hadde gitt ham. Kunden klaget aldri direkte. Steven trengte ikke at han gjorde det. En sporingsenhet installert i taxien hadde registrert hele Ethans rute – stoppene, omveien, til og med banken. Det var alt Steven trengte for å snu et gammelt nag til en oppsigelse. Timer senere gikk Ethan ut av taxikontoret med sin siste lønnsslipp og ingen bil. Regnet hadde stoppet. Han skulle ønske problemene hans hadde gjort det. På et busstopp så en eldre kvinne uttrykket hans og fortalte ham noe nesten like merkelig som Tessa hadde gjort. “Din dag vil komme. Når det gjør det, ikke skyv det bort.” Ethan stirret etter henne da hun
