Brynns fingre svevde to tommer fra Claras bryst mens fjernlysene på den ledende SUV-en skar gjennom spruten.

Blikket traff Brynn rett i ansiktet, og blendet henne mot det våte fortauet.

Bak det første kjøretøyet rullet to flere massive svarte lastebiler på plass, dekkene deres gikk opp på fortauskanten for å tette bussfeltet helt.

Ingen beveget seg.

De to lagkameratene som holdt på landeveissyklene sine prøvde å rygge, men en annen lastebil svingte rundt bak dem og blokkerte fortauet helt.

En kjølt semitrailer med umerkede grå paneler rumlet opp bak konvoien, og gikk på tomgang med en dyp, hydraulisk summing.

Døren til den ledende svarte SUV-en åpnet seg.

En kvinne steg ut på den våte asfalten, iført en skreddersydd koksgrå ullfrakk og flate skinnstøvler.

Det lyse ansiktet hennes var satt i absolutt stillhet, kjevelinjen matchet Claras med slående presisjon.

Hun løp ikke, og hun ropte ikke.

Hun gikk rett mot tilfluktsrommet, to høye menn i mørke dresser fulgte et halvt skritt bak henne.

Brynn senket hånden fra Claras drakt og prøvde å gjenvinne det vanlige smilet sitt.

“Dette er en privat lagsak,” ropte Brynn, stemmen hennes høy for å bære over de tomgangsgående motorene.

“Vi diskuterer reléfrø, så du kan fortsette å kjøre.”

Kvinnen i den kullgrå frakken så ikke engang på Brynn.

Hun så ned på overvannsrøret der Claras venstre løpsflate var klemt fast mellom de rustne jernstengene.

Så så hun på Claras revne lerretsveske som lå i pytten under hælen til Brynn.

“Hvem puttet den skoen i sluket?” spurte kvinnen.

Stemmen hennes var lav, skremmende jevn, og kuttet rett gjennom duskregnet.

“Unnskyld?” Brynn fnøs og tok et skritt frem med haken løftet.

“Vet du hvem faren min er? Han er Richard Vance.”

“Han eier Vance Logistics og sitter i det regionale styret som betaler for hele distriktets reisebudsjett.”

En av mennene bak kvinnen åpnet en lærmappe, tok ut et tynt nettbrett og en manilamappe.

Kvinnen vendte endelig blikket mot Brynn, øynene grå og kalde som skifer.

“Jeg spurte ikke hvem faren din var,” sa hun.

“Jeg spurte hvem som puttet den skoen i sluket.”

En hvit sedan som sto på tomgang nedover gaten, satte plutselig på nødblink.

Trener Miller, som hadde sittet i sin oppvarmede bil og latet som han ikke så på, hastet ut i regnet.

Han puttet fløyten i vindjakken, ansiktet rødmet av nervøs autoritet.

“Vent litt,” ropte Miller og jogget mot bussholdepien.

“Jeg er hovedtrener for friidrett her, og uansett hvilken konflikt som skjer mellom utøverne mine, er det strengt tatt et internt idrettsavdelingsspørsmål.”

Miller nådde sirkelen av frontlykter, pustet litt etter den korte joggeturen.

“Clara har noen disiplinære problemer med sportsånd,” sa Miller og pekte anklagende på Clara.

“Brynn tok bare opp en lagpolicy om stafett-prioriteringer før morgendagens invitasjon.”

Kvinnen så på Millers legitimasjonsmerke som hang rundt halsen hans.

“Du så dem fange henne mot dette glasset i femten minutter,” sa hun.

Miller blunket, forsvarsholdningen hans glapp mens vann dryppet nedover pannen hans.

“Jeg sikret utstyr i bilen min,” stammet Miller.

“Trenere kan ikke overvåke hvert hjørne av et offentlig fortau etter at treningen er over.”

“Du så skapet hennes bli vandalisert for tre uker siden,” fortsatte kvinnen, stemmen hennes steg aldri over en rolig, samtaleaktig rytme.

“Du så kvalifiseringstidene hennes bli skrubbet fra varmelakenene forrige tirsdag.”

“Og…