Jeg stirret direkte på ham, med det samme kalde, skarpe blikket min mor alltid hadde brukt når hun forhandlet frem kontrakter med vanskelige leietakere.
“Du trenger ikke å lese opp dokumentene, advokat Hargrove,” sa jeg. Stemmen var hes, men overraskende klar i det stille rommet. “Særlig ikke med tanke på at signaturene du allerede har lagt til grunn, er ugyldige.”
Faren min trakk pusten skarpt. Catherine ble likblek i ansiktet og tok et skritt bakover mot døren, men der sto veien sperret.
Døren til sykehusrommet åpnet seg igjen.
Patricia kom inn, fulgt av to menn i sivilt tøy som viste frem sine politiskilt idet de lukket døren bak seg. Rett bak dem kom Grace, med en tykk perm full av offisielle revisorpapirer under armen.
“Hva… hva betyr dette?” stammet Hargrove, og så seg panisk rundt på de nye ansiktene irommet. “Dette er private forretningsanliggender!”
“Dette er en etterforskning av dokumentforfalskning og forsøk på økonomisk bedrageri,” sa den ene politietterforskeren med en rolig, autoritær stemme. Han gikk rett bort til Hargroves skinnmappe og rakte ut hånden. “Gi meg mappen, vær så snill.”
Richard så ut som om han skulle synke gjennom gulvet. Han snudde seg mot Catherine med et fortvilet blikk, men hun stirret bare på meg med et hat så brennende at det nesten lyste i rommet.
“Du burde ha blitt liggende,” hvisket Catherine, nesten lydløst.
Jeg løftet haken og så på henne med et rolig smil. “Moren min lærte meg en ting tidlig, Catherine. Presisjon er beskyttelse. Og dere glemte å sjekke datoene på de falske fullmaktene deres.”
Patricia la en hånd på skulderen min, støttende og stolt, mens politiet leste opp rettighetene for Hargrove og sikret de illegitime dokumentene på bordet.
Solen brøt gjennom sykehusvinduet og traff det polerte gulvet. Tre ukers mareritt var over. Imperiet min mor hadde bygget, lå trygt igjen – og denne gangen fantes det ingen snarveier for dem som prøvde å ta det fra meg.
