— Du kan ikke gjøre dette! skrek Rodrigo plutselig og tok et skritt frem. — Vi har rettigheter! Vi kan gå til avisene! Vi kan fortelle at den store håndverkeren Clara lot sin egen datter sulte!
Eusebio tok et rolig skritt frem. Han var et hode høyere enn Rodrigo, og hendene hans, tykke og harde som eikerøtter, knyttet seg sakte. Arret i ansiktet hans glødet rødt.
— Prøv det, sa Eusebio lavt. — Prøv å gå til politiet eller avisene. Jeg har fortsatt papirene fra den natten du ga meg femti tusen pesos for å ta livet av denne kvinnen. Jeg har kontrakten med din underskrift, Rodrigo. Hvis dere ikke er borte fra denne eiendommen innen fem minutter, kjører jeg ned til prokuratoren i Atlixco selv. Jeg har sittet inne før; jeg er ikke redd for fengsel. Men er dere?
Rodrigo ble dødsens blek. Han så på Eusebio, så på de unge arbeiderne som nå hadde samlet seg rundt verandaen med dril og hammere i hendene, og skjønte at spillet var tapt.
han grep Verónica i armen. — Vi drar. Denne gamle heksen er gal!
— Slipp meg! skrek Verónica, men panikken i øynene hennes avslørte at hun også skjønte sannheten. Hun så på sin mor en siste gang. — Mamma… må du gjøre dette? Vil du virkelig la meg gå uten ingenting?
Clara sto rrak i ryggen. Solen kaste et gyllent lys over det hvite håret hennes, og hun så ut som en dronning i sitt eget rike.
— Du går ikke med ingenting, Verónica, sa Clara rolig. — Du går med akkurat det du ga meg i skogen: dine egne valg. Du har dine hender, du har din helse, og du har verden foran deg. Bygg ditt eget liv, slik jeg måtte bygge mitt. Men kom aldri tilbake hit.
Verónica sto målløs. For første gang i sitt liv skjønte hun at det ikke fantes noen fler løgner som kunne redde henne, ingen tårer som kunne smelte hjertet hun selv hadde prøvd å fryse til is.
Rodrigo dro henne med seg mot bilen. Bildørene smalt igjen. Motoren ruset, og leiebilen rygget i stor fart ut av den brolagte innkjørselen, hvirvlet opp et støvskyer som langsomt la seg over lavendelmarkene.
Clara sto igjen på gårdsplassen. Hun så bilen forsvinne nedover fjellveien til den var helt borte bak de tette furutrærne.
Eusebio gikk bort til henne. Han la en stor, varm hånd skånsomt på skulderen hennes.
— Går det bra, Clara? spurte han lavt.
Clara trakk pusten dypt inn. Den friske, rene fjelluften fylte lungene hennes, fri for kvelende løgner, fri for svik, fylt bare med duften av harpiks, blomster og nytt arbeid. Hun snudde seg mot ham, smilte med det varme, urokkelige smilet som landsbyfolkene var blitt så glade i, og nikket.
— Ja, Eusebio, sa hun og så ut over det ytrende verkstedet sitt. — Nå går det bra. La oss gå inn igjen. Brødet er varmt, og vi har mye arbeid å gjøre før kvelden.
De gikk sammen inn i det lysfylte huset, og den tunge tredøren lukket seg mykt bak dem, og stengte ute fortiden for alltid.
