Jeg hadde vært og gått rundt i tjenesterommet i det enorme huset i Bellevue Crest med Theodore i tre timer. Han var ni måneder gammel, holdt på å få tenner og hadde feber, og det var umulig å roe ham ned. Jeg holdt ham, sang lavt for ham, ga ham melk, men han fortsatte å gråte.

Så gikk jeg inn på rommet til Raymond Winslow.

Legene sa at han bare hadde noen få dager igjen.

Han var førtiogseks år gammel, hadde bygd en formue gjennom transportselskaper, og hadde vært sengebundet i nesten to måneder, ute av stand til å snakke eller bevege en eneste muskel. Nevøen hans Christopher snakket allerede om begravelsen med den samme roen som andre brukte når de snakket om å bestille bord på en restaurant.

Jeg jobbet som fast boende pleier fordi jeg trengte lønnen og fordi ingen andre jobber tillot meg å ha Theodore hos meg.

Den natten satte jeg meg ved siden av Raymond bare for å hvile. Theodore gråt fremdeles, så uten å tenke meg for mye om, la jeg ham på brystet til den syke mannen i noen få sekunder.

Babyen sovnet.

Og så skjedde det.

Raymonds fingre beveget seg sakte til de berørte teppet.

«Herr Raymond?» visket jeg.

Øyelokkene hans skalv.

Det ene øyet hans åpnet seg litt.

Men han var ved bevissthet.

Veldig bevisst.

Jeg brukte resten av morgentimene på å lære meg å kommunisere med ham. Ett blink betydde ja. To betydde nei.

Å se mot døren betydde at noen kom.

«Kan du høre alt de sier rundt deg?»

Ett blink.

Et gys fór gjennom meg.

Ved lunsjtider kunne han bevege leppene litt. Jeg lente meg nærmere og førte øret mitt til munnen hans.

«Christopher … venter ikke på arven min,» mumlet han. «Han fremskynder den.»

Før jeg rakk å spørre ham om noe, hørte vi fottrinn.

Christopher kom inn uten å banke på.

Grå dress, utrolig dyr klokke, irritert uttrykk.

«Hvordan har pasienten vår det?»

«Ingen endring.»

Han så ikke en gang på onkelen sin.

«Bra. Dr. Wallace kommer klokken fire.

Og en ting til, Nora. Hvis sønnen din gråter hele natten igjen, må du og det barnet finne et annet sted å bo.»

Jeg bet tennerne sammen.

«Det kommer ikke til å skje igjen.»

Christopher gikk.

Jeg ventet til fottrinnene hans forsvant.

Raymond åpnet øynene.

«Ikke fortell ham noe.»

Jeg nikket.

Klokken fire ankom dr. Samuel Wallace med skinnmappen sin. Han dro ut en hvit boks uten trykte etiketter, bare med et navn håndskrevet på den.

Han fylte en sprøyte og tilførte innholdet i Raymonds IV.

Ti minutter senere endret pusterytmen hans seg.

Fingrene hans sluttet å reagere.

«Han svinner hen,» bemerket Wallace med skremmende ro. «Fem dager, kanskje seks.»

Han la ampullene tilbake i skinnmappen sin i stedet for å la dem bli igjen med de andre medisinene.

Den natten søkte jeg på nettet etter navnet jeg hadde memorert.

Jeg leste beskrivelsen to ganger.

Så en tredje gang.

Medisinen kunne forårsake dyp muskelparalyse og svekke pusten på en farlig måte hvis den ble brukt uten riktig kontroll.

Jeg så på Raymond.

Han døde ikke slik alle trodde.

Noen holdt ham fanget inne i sin egen kropp.

Og mannen som ventet på å arve det huset, kom inn hver dag for å spørre hvor mye tid han hadde igjen.

Jeg tok Raymonds kalde hånd.

«Jeg lar dem ikke d:rep:e deg.»

Fingrene hans klarte svakt å stramme seg rundt håndleddet mitt.

I det øyeblikket innså jeg at jeg hadde viklet meg inn i noe langt farligere enn å miste en jobb.

Men jeg kunne fremdeles ikke forestille meg hva jeg var i ferd med å oppdage videre …

Vil du vite hva som skjer videre? Skriv ‘GOOD’ så vil du se HELE historien i kommentarene.

Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.