Ingen rørte seg. Alle øyne flakket i stedet fra den livløse kroppen i kisten og over på Renata, som nå skalv så voldsomt at hun måtte støtte seg til kanten av et bord med blomsterkranser. Sannheten hang tungt og kvelende i rommet, en mørk skygge som plutselig ble synlig for alle. Den hurtige begravelsen, den lukkede kisten, den manglende dødsattesten og mangelen på familieinformasjon – alt falt på plass.

Renata hadde ikke sørget over ektemannen sin. Hun hadde planlagt å jordsmonne ham mens hjertet hans fortsatt slo.

Advokaten, som endelig våknet ut av sjokket, fumlende tok opp mobilen sin og ringte nødnummeret, mens en av Mauricios partnere løp ut for å hente ambulansepersonell.

Doña Amalia brydde seg ikke om de andre lenger. Hun falt på knærne ved siden av kisten, presset kinnet sitt mot sønnens bryst og kjente det svake, men stadige dunket. «Jeg er her, Mauricio,» hvisket hun gjennom tårene og kysset de kalde fingrene hans. «Moren din er her. De tar deg ikke fra meg.»

Minutter senere braste ambulansepersonell inn i rommet med båre og medisinsk utstyr. Da de åpnet kisten fullstendig og fikk løftet Mauricio opp, oppdaget de raskt årsaken til hans tilstand: Han var blitt forgiftet med et medikament som lammet nervesystemet og senket hjerterytmen til et nesten umulig nivå – en sjelden gift som gjorde at en person fremsto som klinisk død for alle utenforstående.

Politiet, som ble tilkalt av ambulansepersonellet, ankom like etter. Renata prøvde å snike seg ut bakveien, men en av Mauricios forretningspartnere sperret veien for henne til betjentene kom. Da håndjernene klikket rundt håndleddene hennes, skrek hun ukontrollert og beskyldte Mauricio for å ha ruinert dem, men ingen lyttet lenger til henne.

Mauricio ble kjørt i all hast til sykehuset, hvor legene kjempet for å redde livet hans gjennom natten. Doña Amalia veyk ikke en tomme fra sykesengen hans, akkurat slik hun hadde gjort da han var et lite barn og ble syk.

Tre dager senere åpnet Mauricio øynene. Det første han så, var det furerete, kjente ansiktet til moren som satt ved siden av ham, med Mauricios barndomsbilde klemt i hånden. Han prøvde å smile, og selv om stemmen hans var svak, klarte han å hviske de ordene hun hadde ventet på:

«Takk for at du kom, mamma.»

Doña Amalia strøk ham over det svette håret, med et blikk fylt av en kjærlighet som ingen svik noensinne kunne bryte. «Jeg kommer alltid, min sønn. Det er det mødre gjør.»