DEL 2: Syndenes pris

Luften i det lille rommet føltes plutselig tett, som om oksygenet ble sugd ut av veggene. Emiliano ble stående midt på det slitte linoleumsgulvet med de dyre skinnskoene sine – de samme skoene som hadde tråkket på marmorgulv i New York og Genève, og som nå virket helt absurde her blant fuktige vegger og lukten av billig buljong.

Han så på gutten. Han het Lucas, fikk han vite senere. Seks år gammel, med akkurat de samme mørkeblå øynene som hadde stirret på ham fra speilet hver eneste morgen i et tiår.

— Lucas, gå inn på det andre rommet et øyeblikk, sa Alma med en stemme som knapt var hørbare.

Gutten så urolig fra moren til den fremmede mannen i dress, men adlød. Da døren lukket seg bak ham, snudde Alma seg mot Emiliano. Det var ingen tårer igjen i øynene hennes. Bare en utmattet, nådeløs sannhet.

— Vil du vite resten, Emiliano? spurte hun lavt. — Vil du vite hva moren din gjorde den dagen du reiste til London for å signere den millionkontrakten?

Emiliano klarte ikke å røre seg. Han nikket langsomt, mens ryggraden verket.

— Hun kom til den lille leiligheten jeg leide. Hun kastet en konvolutt med kontanter på bordet og sa at mineksistens var en skamplett på familiens ettermæle. At en snekkerdatter fra forstedene aldri kunne bli ekte vare i de fine salongene. Hun sa at barnet i magen min ville bli brukt som et verktøy for å ruinere deg. Og da jeg nektet å ta pengene… viste hun meg bildene.

Alma tok et skritt nærmere, og blikket hennes brant seg inn i ham.

— Bilder av faren min på sykehuset. Med medisinen hans holdt tilbake. Moren din hadde sørget for at all støtte til den lille klinikken hans ble kuttet på et sekund. Hun så meg i øynene og sa: «Du kan føde barnet hans, Alma. Men du vil se faren din dø i smerte før uken er omme. Velg.»

Emiliano sank ned på den ene, vaklende stolen. Verden hans – den blanke, feilfrie og mektige verdenen han hadde bygget opp – raste sammen i løpet av noen få sekunder.

Patricia Valdés. Hans egen mor. Kvinnen som alltid snakket om plikt, ære og familiens rennommé. Hun hadde ikke bare jaget Alma bort; hun hadde knust henne utspekulert, kalkulert og uten nåde, mens han selv hadde sittet på første klasse og skålet for fremtiden sin.

— Jeg trodde du solgte deg, hvisket Emiliano, og stemmen hans brast for første gang i manns minne. — Hun… hun sa at du tok pengene og dro frivillig med en annen mann.

— Og du trodde på det fordi det var en enklere sannhet enn å innrømme at du ikke beskyttet meg, sa Alma uten bitterhet lenger, bare med en endelig kulde. — Gå nå, Emiliano. Du har dine magasinforsider. Du har pengene dine. Og jeg har sønnen min. Vi trenger ikke restene av skylden din.

Oppgjøret i herskapshuset

Klokken var to om natten da den svarte luksusbilen stanset foran inngangen til familiens herskapshus. Emiliano gikk ikke inn; han stormet inn.

Patricia Valdés satt i biblioteket med et glass rødvin og leste gjennom kveldens aviser. Hun løftet ikke en gang på hodet da døren fløy opp.

— Jeg sa jo at Vanessa ville passe bedre for deg, Emiliano, sa hun rolig. — Hun forstår hva en posisjon krever. Ikke tenk mer på den jenta fra fortiden. Hun var bare et feilsteg…

— Hvor er dokumentene? spurte Emiliano. Stemmen hans var ikke høy, men den var så iskald at Patricia slapp vinglasset nesten ned på bordet. Hun så opp og møtte sønnens blikk. Det var blikket til en fremmed. Et blikk som lovet ødeleggelse.

— Hva snakker du om?

— Ikke spill dum mer, mor, skrek han, og lyden slo mot bokhyllene. — Jeg vet om faren til Alma. Jeg vet om pengene du tvang på henne. Jeg vet at jeg har en sønn på seks år som har ligget og fryst i et falleferdig rom mens du har kjøpt kunst for millioner!

Patricia ble hvit i ansiktet, men rettet seg opp med stiv stolthet.

— Jeg gjorde det som måtte til for selskapets fremtid! sa hun sint. — En mann i din posisjon kan ikke være bundet til en fillefrans fra gaten! Hvis du blander deg inn i dette nå, ødelegger du alt din far og jeg har bygget opp gjennom tiår!

Emiliano lo kort, en mørk og tørr lyd.

— Da er det vel på tide at det brenner ned.

Han snudde seg på hælen. Før hun rakk å reise seg, ringte han selskapets sjefsjurist.