Deretter åpnet jeg sysskuffen min og fant den gamle trådsnellen med blått bånd.
Jeg klarte ikke å slutte å tenke på det lille minnesmerket Monica hadde laget.
Neste ettermiddag ringte jeg henne.
«Jeg har tenkt på blomstene til Edward. Jeg vil gjerne beholde det du har laget, men vær så snill, ikke legg til noe mer.»
«Selvfølgelig», svarte hun.
«Og Monica, vær så snill å spørre folk før du rører blomstene deres igjen.»
«Det lover jeg.»
Da jeg kom tilbake, hadde hun lagt det ferdige minnesmerket i en liten trekasse. Det blå båndet lå mellom de bevarte kronbladene.
«Tusen takk», hvisket jeg.
Hun fortalte at hun hadde snakket med kirkegårdskontoret om å tilby blomsterkonservering, men bare til familier som selv ønsket det.
«Det høres bedre ut», sa jeg.
«Jeg burde ha gjort det slik helt fra begynnelsen.»
Jeg tok opp kassen.
«Jeg tror Edward ville ha likt båndet.»
Monica smilte forsiktig.
«Kanskje du vil fortelle meg om ham en dag.»
«Kanskje», svarte jeg.
Hjemme satte jeg minnesmerket i kjøkkenvinduet ved siden av en frisk solsikke.
Båndet fanget ettermiddagslyset.
Et øyeblikk fikk jeg lyst til å ringe Edward og fortelle ham om den lekkende kranen.
I stedet åpnet jeg bildene mine.
Der var han, stående på kjøkkenet mitt med verktøykassen under den ene armen og solsikker under den andre, med det samme brede smilet som alltid.
«Du ville ha reparert den før jeg var ferdig med å klage, Eddie.»
Jeg smilte gjennom tårene, satte på vannkokeren og lot kjøkkenet bli stille igjen.
