Jeg leste ikke gjennom bøkene der og da. Jeg skjøv flisepanelet raskt tilbake på plass, slo av vannet, og gikk ut av badet med et ansikt som må ha vært så hvitt som et laken.

Alejandro sto i korridoren og ventet på meg. Han så bekymret på meg. «Carmen? Hva er det? Dusjet du ikke?»

Jeg tok ham i armen og dro ham inn på det lille soverommet vårt, låste døren og satte meg på sengekanten.

«Alejandro,» hvisket jeg og så ham rett i øynene. «Hvor mye penger sa du at broren din Rafael tjente før han ble arrestert?»

Alejandro rynket pannen, forvirret over spørsmålet. «Jeg vet ikke nøyaktig. Han sa alltid at han drev med import av bildeler fra Nord-Mexico. Men da politiet tok ham, fant de ingenting på kontoene hans. Alt var borte. Hvorfor spør du om det nå?»

«Fordi det ikke var borte,» sa jeg lavt. «Det står bak badekaret på hovedbadet.»

Alejandro stirret på meg som om jeg hadde mistet forstanden. «Hva snakker du om?»

Jeg forklarte ham hva jeg hadde funnet – sprekken, skinnen under badekaret, kassene, bunken med kontanter og regnskapsbøkene.

Sønnen til Don Ernesto sto urørlig i flere sekunder. Så gikk han uten et ord bort til døren, låste den opp, og gikk ut i korridoren. Jeg fulgte rett bak ham.

Han gikk rett inn på badet, bøyde seg ned og dro i flisepanelet slik jeg hadde beskrevet. Da den tunge rammen gled til side og avslørte innholdet i nisjen, sank Alejandro ned på huk. Ansiktet hans forvandlet seg fra sjokk til ren, brennende skuffelse.

Han rakk ut hånden og dro ut en av skinnbøkene. Da han åpnet den, falt et lite notat ut. Det var skrevet med Don Ernestos håndskrift for tre år siden.

Det var ikke bare Rafaels penger fra ulovlig virksomhet som lå gjemt der. Det var hele arven etter Alejandros bestefar – en verdifull tomteeiendom i Coyoacán som Don Ernesto i alle år hadde påstått ble solgt for å betale «familie-gjeld». I stedet hadde Don Ernesto og Doña Guadalupe solgt tomten i hemmelighet, vasket pengene gjennom Rafaels fiktive importfirma, og gjemt resten her i huset for å unngå skatt og for å holde fullstendig kontroll over barna sine.

Verdien på eiendommen og kontantene gjemt bak badekaret oversteg 15 millioner pesos – en liten formue.

Og mens Alejandro hadde jobbet 12-timersskift på varehuset for minstelønn, og jeg hadde ødelagt helsen min på nattskift for å betale for medisiner og dagligvarer til huset, satt svigerforeldrene mine på en formue, mens de behandlet meg som en gratis hushjelp og slo meg fordi jeg nektet å vaske undertøy.

Alejandro bladde gjennom siden. Navnet hans sto nevnt nederst på en av sidene fra bestefarens testamente: «Min telling skal deles likt mellom Alejandro og Rafael.»

Siden var blitt revet ut av de offisielle dokumentene, men Don Ernesto hadde beholdt originalen her inne, som et bevis på sin egen hemmelige makt.

«De stjal alt,» hvisket Alejandro. Stemmen hans skalv av raseriet som hadde bygd seg opp gjennom et helt liv med undertrykkelse. «De stjal min arv, de brukte pengene til å kausjonere ut Rafael, de lot deg jobbe til du stupte… og så slår de deg?»

han smilte ikke. Han reiste seg opp, tok boken under armen, og tok tak i en av de tunge plastkassene.

«Alejandro, hva skal du gjøre?» spurte jeg redd.

«Vi skal ha et familiemøte,» sa han kaldt. «Nå.»

Del 4: Konfrontasjonen i stuen

Klokken var blitt litt over sju om morgenen. Sola begynte å skinne inn gjennom de skitne vinduene i stuen og kaste et skarpt, gult lys over rotet på bordet.

Doña Guadalupe satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe, mens Don Ernesto leste avisen. Isabel holdt på å varme en tåteflaske i mikrobygden.

Da Alejandro gikk inn i stuen og smalt den tunge, grønne plastkassen ned på spisebordet så kaffekoppene skramlet, skvatt alle til.

«Hva i all verden er det du driver med, Alejandro?!» hylte Doña Guadalupe og spratt opp fra stolen. «Har du mistet forstanden?! du forstyrrer babyen!»

«Åpne den,» sa Alejandro til sin far.

Don Ernesto så på kassen, og for et kort sekund glimtet det en intens panikk i de små øynene hans. Fargen forsvant fra ansiktet hans. «Alejandro… hva er det der?»

«Jeg sa at du skal åpne den, pappa!» ropte Alejandro så det drønnet i veggene.

Isabel stoppet opp ved mikrobølgeovnen. Hun så på kassen, deretter på Don Ernesto. «Hva er det som foregår?»

Alejandro ventet ikke. Han tok et brekkjern fra sin egen verktøykasse som han hadde hentet i gangen, klemte det inn under låsebeslaget på plastkassen og brøt den opp med et høyt knak.

Lokket spratt opp.

Inni kassen lå det stabel på stabel med ferske 500-pesos sedler, bundet sammen med bankbånd, sammen med gullbarrer og skjøtet på tomten i Coyoacán.