“Jeg pleide å tro at familie var menneskene du ble født til,” sa han.

Han så mot huleinngangen.

“Kanskje det er folkene som klatrer fjellet og blir.”

Dela så på ham.

“Da er vi familie for en kvinne som har vært borte i seksti år.”

Alton smilte svakt.

“Føles som om hun lot lyset stå på.”

Nede i dalen oppdaget Wade at fjellet hadde en verdi som var veldig annerledes enn den faren nettopp hadde funnet.

Et brev nådde den siste ledige adressen for Alton og Dela.

Den adressen var huset som nå kontrolleres av banken.

Til slutt nådde brevet Wade.

Han åpnet den på kontoret sitt i løpet av en periode med dager som hadde forfalt stille i flere måneder.

Et vannselskap kjøpte kilderettigheter på Sorrel Mountain.

Selskapet ønsket parseller med pålitelig vann.

Den var villig til å betale.

Tallet i brevet ville ikke én eneste gang imponert Wade.

Nå betydde det noe.

Utviklingsprosjektet hans mislyktes.

En rekke halvferdige næringseiendommer utenfor fylket hadde brukt pengene hans, deretter lånt penger, så penger han ikke hadde moralsk rett til å bruke.

År tidligere hadde han overtalt foreldrene sine til å signere papirer som gjaldt deres nedbetalte hjem.

Han hadde beskrevet det som beskyttelse.

Det han faktisk hadde gjort, var å bruke deres egenkapital til å støtte en avtale som allerede var i trøbbel.

Han hadde trodd han ville erstatte pengene før konsekvensene nådde dem.

I stedet fortsatte avtalen å sluke.

Huset ble et sikkerhetsobjekt.

Deretter ble sikkerheten en gjeld.

Gjelden ble tvangsauksjon.

Og foreldrene hans ble de som sto i regnet mens møblene forlot huset.

Ingen andre i familien visste det.

Wade hadde latt søsknene tro at foreldrene deres rett og slett hadde gått tom for penger.

Alder.

Medisinske utgifter.

Dårlig planlegging.

Uflaks.

Et omsorgssenter hadde derfor virket ansvarlig.

Praktisk.

Den typen løsning en kompetent sønn kunne ordnet.

Det plasserte også foreldrene hans et sted som var innesperret, kontrollert og usannsynlig å stille kompliserte spørsmål om seks år gamle papirer.

Men Sorrel Mountain var annerledes.

Landet hadde kommet til Dela etter at de tidligere dokumentene var signert.

Den tilhørte henne.

Wade kunne ikke bruke den.

Han kunne ikke låne mot den.

Han kunne ikke selge rettighetene til kilden.

Ikke uten signaturen hennes.

Brevet lå på pulten hans.

For første gang siden flyttefolkene dro, hadde han en grunn til å finne foreldrene sine som ikke var bekymring.

Nesten samtidig begynte Cass å lete etter dem av akkurat motsatt grunn.

Hun hadde funnet det ut sent.

En fetter fortalte henne hva som hadde skjedd.

Da var foreldrene hennes borte.

Sykehjemmet hadde dem ikke.

Det gamle huset var ikke lenger deres.

Søsknene hennes var vage.

Noen husket å ha hørt noe om Delas fjellpakke.

Cass ropte til en tråd ledet til en annen, og til slutt til en gammel landhandel ved foten av Sorrel Mountain.

Booker svarte.

Han bekreftet ingenting umiddelbart.

Han stilte spørsmål først.

Til slutt sa han at han trodde det eldre paret Cass beskrev var i live.

Hvis hun kom, burde hun ta med varme klær.

Og hun burde stoppe ved butikken hans før hun dro videre.

Cass pakket den kvelden.

Hun kjørte i to dager.

Hun ringte ikke Wade.

Hun ringte ikke de andre.

I flere uker hadde hun øvd på hva hun skulle si hvis hun fant foreldrene sine.

Hver versjon begynte å høres ut som en unnskyldning.

Så et sted langs motorveien sluttet hun å øve.

Det ville ikke være noen tale.

Hun dukket opp.

Hun ville akseptere det sinnet de hadde.

Så ville hun starte derfra.

På fjellet jobbet Dela med en annen type sinne.

Det kom uventet en kveld mens hun satt ved ovnen med journalene rundt seg.

Hun tenkte på Verley.

Bestemoren hennes hadde visst nok til å få Dela til å love tre ting.

Behold jorden.

Aldri selg det.

Hold deg unna det om vinteren.

Men hun hadde aldri forklart hulen.

Forklarte aldri rommet.

Hun fortalte aldri barnebarnet sitt at hvis livet hennes noen gang kollapset, fantes det et utstyrt ly inne i fjellet.

Dela hadde sovet i en lastebil.

Hun og Alton hadde hoppet over medisin.

De hadde kommet hit nesten ved en tilfeldighet.

“Hun visste det,” sa Dela.

Alton så opp.

“Bestemoren min visste noe om dette stedet.”

Han ventet.

“Hun fikk meg til å love alt, og så døde hun uten å fortelle meg hvorfor.”

Stemmen hennes skalv.

“Vi kunne ha kommet før huset var borte. Før du ble så sliten. Før vi sov i lastebilen.”

Alton sa ikke at hun var urettferdig.

Hun visste det allerede.

I stedet rakte han etter den tykke, svarte boken de ennå ikke hadde åpnet.

“Da er kanskje svaret her inne.”

Boken var ikke en annen dagbok.

Det var en regnskapsbok.

Navn.

Dater.

Hva hver person hadde med seg.

Hva hver person etterlot.