DEL 2: Brevet som knuste Victor Williams – og hemmeligheten moren hans hadde skjult i tre år
Brian Smith sto midt i ballsalen med hendene skjelvende langs sidene.
Alle gjestene stirret på ham.
Maris Williams reiste seg så brått at stolen skrapte mot marmorgulvet.
«Du har jobbet for denne familien i tjue år, Brian. Tenk nøye gjennom hva du er i ferd med å si.»
Brian svelget.
«Det er nettopp derfor jeg må fortelle sannheten, frue. Jeg har vært stille altfor lenge.»
Victor holdt Annie tettere inntil seg. Den lille jenta skalv i armene hans, og han kunne kjenne hvor tynn hun var gjennom den slitte kjolen.
«Fortell meg alt,» sa Victor. «Fra begynnelsen.»
Brian nikket langsomt.
«For tre år siden, da du var på forretningsreise i Singapore, kom fru Catherine tilbake til huset med datteren deres. Hun hadde fått en telefon fra moren din. Fru Maris sa at du hadde bedt om skilsmisse, og at Catherine måtte signere papirene hvis hun ikke ville at du skulle miste selskapet.»
Victor stirret på ham.
«Det er umulig. Jeg ba aldri om skilsmisse.»
«Jeg vet det, sir. Men fru Catherine visste ikke det. Hun fikk se dokumenter med underskriften din. Hun trodde du hadde bestemt deg for å forlate henne.»
Maris slo hånden i bordet.
«Dette er løgner! Han prøver å redde sitt eget skinn!»
Brian fortsatte uten å se på henne.
«Da fru Catherine nektet å skrive under, truet moren din med å sørge for at hun aldri fikk se deg igjen. Hun sa at hun hadde kontakter som kunne få henne fratatt omsorgen for Annie.»
Catherine hadde vært alene, uten familie i byen og uten tilgang til Victors private telefonnummer. Maris hadde sørget for at alle brevene hennes ble sendt tilbake, og at hver eneste telefonsamtale til huset ble avvist.
Til slutt dro Catherine med datteren sin.
Hun trodde Victor hadde valgt bort dem begge.
Victor kjente knærne bli svake.
«Og brevet jeg mottok?»
Brian lukket øynene et øyeblikk.
«Jeg så moren din skrive det, sir. Hun kopierte underskriften din fra et gammelt dokument. Hun fortalte meg at det var best for alle om du trodde Catherine hadde forlatt deg frivillig.»
Et gisp gikk gjennom rommet.
Victor vendte seg langsomt mot moren sin.
«Du lot meg tro at kona mi forlot meg. Du lot meg tro at datteren min ikke ville se meg.»
Maris løftet haken.
«Jeg gjorde det jeg måtte gjøre for å beskytte familien vår! Catherine var ikke god nok for deg. Hun kom fra ingenting, og hun ville bare ha pengene dine.»
Annie begynte å gråte.
«Pappa, kan vi gå hjem?»
Det spørsmålet knuste Victor mer enn alle anklagene.
Han kysset datteren på pannen.
«Ja, kjære. Vi skal hjem. Og denne gangen skal ingen ta deg fra meg.»
Men før han rakk å snu seg, tok Brian frem en liten, slitt konvolutt fra innerlommen.
«Det er én ting til, sir. Fru Catherine ba meg beholde denne. Hun sa at hvis du noen gang fant Annie og begynte å stille spørsmål, skulle jeg gi den til deg.»
Victor tok imot konvolutten.
På forsiden sto det med Catherines håndskrift:
«Til Victor. Hvis du noen gang får vite sannheten, vær så snill å finn meg før det er for sent.»
Under setningen sto en adresse i Northside.
Victor så opp.
«Hvor er Catherine nå?»
Brian nølte.
«Så vidt jeg vet, bor hun fortsatt der. Men sir … hun har vært syk lenge. Hun har jobbet dag og natt for å forsørge Annie.»
Victor kjente en iskald frykt gripe tak i ham.
Han hadde brukt tre år på å tro at kona hans hadde forlatt ham for et bedre liv.
I virkeligheten hadde hun kjempet for å holde datteren deres i live.
Og han hadde ikke vært der.
DEL 3: Da Victor fant kona si, var det nesten for sent
Victor overlot bursdagsfesten til advokatene sine og bar Annie ut til den pansrede bilen.
«Kjør til denne adressen,» beordret han sjåføren.
Under kjøreturen satt Annie stille i baksetet, med hodet hvilende mot armen hans.
«Pappa?»
«Ja, prinsessen min?»
«Er du sint på mamma?»
Victor så ned på henne.
«Nei, kjære. Hvorfor spør du om det?»
Hun vred fingrene mot hverandre.
«Bestemor sa at hvis jeg fortalte deg hvor vi bodde, ville du sende mamma i fengsel. Hun sa at mamma hadde ødelagt familien vår.»
Victor lukket øynene et øyeblikk.
«Hør på meg, Annie. Du har ikke gjort noe galt. Og mammaen din har ikke gjort noe galt ved å prøve å beskytte deg.»
«Men bestemor sa …»
«Bestemor tok feil.»
Annie ble stille.
Så spurte hun med en stemme som knapt kunne høres:
«Skal du bli hos oss denne gangen?»
Victor kjente tårene presse på.
«Ja. Jeg skal bli.»
