Vi satte oss ned på trappen ved inngangen, akkurat der hun hadde ligget i grusen noen timer tidligere. Sola var i ferd med å gå ned over horisonten, og farget himmelen i dype nyanser av rødt og gull.
«Pappa?» sa hun lavt og så opp på meg med store, klare øyne.
«Ja, skatten min?»
«Skal vi reise herfra nå?»
Jeg strøk henne over det myke håret, unngikk forsiktig det svake merket etter slaget på kinnet, og kjente en enorm bølge av fred skylle gjennom kroppen min. Krigen var over, både den langt borte og den her hjemme.
«Ja, Holly,» smilte jeg og holdt opp hundetaggene som nå lå trygt i lommen min. «Vi drar hjem. For godt.»
Hun lente hodet mot skulderen min, akkurat slik jeg hadde forestilt meg det i drømmene mine under de lange nettene langt borte. Denne gangen var det ekte.
Håper denne avsluttende delen innfridde forventningene og ga historien den dype, tilfredsstillende konklusjonen den fortjente! Si ifra om du vil ha flere historier i denne stilen.
