Kretskortet som var montert der, var ikke standardutstyr. Det var en modifisert militærprotokoll – nøyaktig den samme typen teknologi som hennes egen skvadron hadde testet under det hemmelige oppdraget som endte med at ektemannen hennes omkom for fem år siden.
– Hvor fikk dere denne enheten fra? spurte Laura, og for første gang sprakk den iskalde roen hennes.
Kaptein Miller svelget tungt. – Det… det er firmapolitikk. Nye oppgraderinger fra hovedkontoret.
– Det er ikke en oppgradering, hvisket Laura, mens innsiden av hodet hennes suste. – Det er en sabotert krets som overbelaster hydraulikken hver gang flyet når en viss marsjfart.
Før pilotene reagerte, gikk døren bak dem opp igjen.
En mann i mørk dress kom rolig inn i cockpiten, støttet av en av flyvertene. Han hadde på seg gullklokke, og et kaldt, kalkulert smil lekte rundt leppene hans. Det var Victor Vance – administrerende direktør i selskapet som produserte nettopp disse kontrollsystemene. Han skulle etter planen delta på et hemmelig oppkjøp i London, og hadde kjøpt billett på første klasse.
– Vel, vel, vel, sa Victor med en stemme som skar igjennom maskinens alarmer. – Jeg lurte på hvem som kunne svare på anropet. Vakre Laura. Du klarte aldri å legge fortiden bak deg, eller hva?
Laura snudde seg brått mot ham. Brikkene falt på plass i hodet hennes med et brutalt klikk. – Det var du. Du stod bak ulykken den gangen. Du lot dem teste en defekt krets for å dekke over underslagene i bedriften.
– Jeg sørget bare for at fremtiden til selskapet var sikret, svarte Victor uten et gram av anger, og tok et skritt frem mot kontrollpanelet. – Og nå som du er her, kan du enten lande denne maskinen manuelt og redde skinnene mine, eller så går vi ned sammen. For hvis du nekter, sørger jeg for at datteren din på rad 8 blir husket som en tragisk statistikk.
Atmosfæren i cockpiten ble fylt av en dødelig elektrisitet. Kaptein Miller og styrmannen stirret sjokkert på Victor, ute av stand til å begripe hva som foregikk.
Men Laura blunket ikke engang.
Hun så på skjermen, så på de blinkende lampene, og deretter på mannen som trodde han kunne presse en tidligere jagerpilot opp i et hjørne. Hun løftet hånden og trykket inn en skjult nødknapp på dashbordet – en direkte, ukryptert frekvens til det nasjonale luftforsvaret, som hun visste overvåkte ruten.
– Her er tidligere major Laura Vance, sa hun med en krystallklar, uredd stemme inn i mikrofonen. – Jeg har en kapret situasjon og alvorlig sabotasje om bord på fly UA-402. Send jagerfly til posisjon umiddelbart.
Victor ble likblek i ansiktet og kastet seg frem for å rive av headsettet fra hodet hennes, men Laura var raskere. Hun tok et kjapt, militært grep om armen hans, vridde den bak ryggen hans og presset ham brutalt ned i styrelyset.
– Setebeltene på, kaptein, sa Laura rolig mens hun grep kontrollstikken med den andre hånden og kalibrerte maskinen for en manuell, umulig landing. – Nå skal vi lande.
