En 12 år gammel jente kom til et jobbintervju i et stort internasjonalt selskap og påsto selvsikkert at hun snakket syv språk; eieren av selskapet lo bare rett i ansiktet hennes… helt til jenta gjorde noe som fikk hele kontoret til å stivne i sjokk 
Intervjuene ved hovedkontoret til det internasjonale selskapet hadde pågått siden tidlig om morgenen. Den enorme glassbygningen i sentrum av byen så så dyr og streng ut at mange kandidater begynte å bli nervøse allerede ved inngangen. I den romslige foajeen satt folk med mapper og bærbare datamaskiner, de snakket lavt med hverandre og så stadig mot dørene til møterommet, der skjebnen deres ble avgjort.
Hvert par minutter kom noen ut derfra med et mørkt uttrykk. En mann justerte irritert slipset sitt og hvisket i telefonen at han hadde fått avslag.
En ung kvinne med tårer i øynene gikk raskt mot heisen. Selv erfarne spesialister så forvirrede og nedbrutte ut etter intervjuet.
Grunnen var enkel.
Eieren av selskapet gjennomførte personlig den siste utvelgelsen av kandidatene.
Han het Richard Hoffman. I forretningsverdenen var han kjent som en svært hard mann som aldri skånet noen og aldri ga en ny sjanse. Han satt ved et langt bord sammen med avdelingsdirektørene og fulgte nøye med på hver kandidat mens han stilte vanskelige spørsmål på forskjellige språk.
Sekretæren åpnet allerede døren med et slitent uttrykk og ropte høyt:
—Neste.
Men da folk i foajeen så hvem som reiste seg fra stolen, spredte det seg en overrasket hvisking i rommet.
Mot døren gikk en liten jente på rundt tolv år rolig.
Hun hadde en enkel jeans,
en grå T-skjorte og gamle joggesko. I hendene holdt hun en tynn mappe med papirer. Jenta virket altfor liten for et slikt sted, men hun gikk bestemt og uten frykt.
Flere i foajeen begynte å le stille.
—Har hun gått seg vill?
—Er hun datteren til noen ansatte?
—Kanskje det er en skoletur?
Men jenta så ikke engang i deres retning og gikk rolig inn i møterommet.
Ved det lange bordet ble det stille med en gang.
Richard Hoffman løftet sakte blikket fra dokumentene og så i noen sekunder bare på barnet foran seg.
Så smilte han hånlig.
—Jenta mi, jeg tror du har gått inn feil dør.
Flere rundt bordet lo lavt.
Men jenta satte seg rolig på stolen foran ham og svarte:
—Nei. Jeg har kommet til intervjuet.
Det kom nye latterlyder i rommet.
En av lederne ristet på hodet.
—Dette er for mye.
En annen mann smilte:
—Og hva vil du jobbe som? Administrerende direktør?
Men jenta smilte ikke.
Hun satt rolig og så rett på eieren av selskapet.
—Jeg kan syv språk og kan jobbe som oversetter av internasjonale kontrakter.
Etter disse ordene brøt rommet ut i latter.
En av de ansatte lente seg tilbake i stolen.
—Syv språk? Seriøst?
—Kan du i det hele tatt engelsk ordentlig?
Richard smilte også og krysset armene.
—Greit. Og hvilke språk snakker du da?
Jenta svarte rolig:
—Engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og italiensk.
Flere så på hverandre og begynte å le igjen.
—Selvfølgelig…
—Hun sier sikkert at hun lærte det selv.
Men jenta forble helt alvorlig. Men snart gjorde hun noe som fikk hele kontoret til å stivne i sjokk Fortsettelsen av denne interessante historien finner du i den første kommentaren 
Avslutningen på historien
Det var da det skjedde.
Richard Hoffman, som for bare et sekund siden hadde et hånlig flir om munnen, stivnede. Jenta løftet ikke stemmen, hun viste ingen tegn til nervøsitet. Hun lente seg bare rolig fram mot bordkanten, festet blikket direkte på mangemillionæren og begynte å snakke.
Ikke på engelsk, slik de alle ventet, men i en perfekt, krystallklar tone på flytende mandarin – med en dialekt som bare morsmålsbrukere mestrer. Hun siterte en komplisert klausul fra selskapets nyeste internasjonale logistikkavtale med et østasiatiske konsern, et dokument som ennå ikke var offentliggjort og som lå skjult i en av mappene foran en av direktørene.
Rommet ble umiddelbart livsfarlig stille.
De dirrende lattertonene døde ut i halsen på de ansatte. Direktørene utvekslet vantro blikk, og en av dem slapp pennen sin i gulvet med et brak som hørtes godt i det ellers dødstille rommet.
Jenta stanset ikke der. Uten å blunke gikk hun sømløst over til tysk, deretter til fransk, og leverte en teknisk og økonomisk analyse av de siste kvartalsrapportene til Hoffmanns egne konkurrenter i Frankfurt og Paris. Hun brukte presise fagtermer som vanligvis krever årevis med høyere utdanning og erfaring fra finansverdenen.
Richard Hoffmann reiste seg sakte fra skinnstolen sin. Ansiktet hans hadde mistet all farge. Han åpnet munnen for å si noe, men ordene satt fast.
– Hvordan… hvem i all verden er du? fikk han endelig frem, med en stemme som var langt lavere og mer usikker enn noen i selskapet noensinne hadde hørt fra ham.
Jenta smilte lett – et varmt, men merkelig modent smil. Hun åpnet den tynne mappen sin og la frem et enkelt, offisielt dokument.
