DEL 2
Tunge eikedører smelt igjen med et hult gjenlyd da Sebastián brøt seg inn i det staselige familiens herskapshus i Puebla.
Doña Mercedes satt i den overdådige stuen og drakk te fra fint porselen, omgitt av familiens antikke møbler og portretter. Ved siden av henne satt kvinnen hun i alle år hadde prøvd å spleise ham med – datteren til en av familiens mektigste forretningspartnere.
– Sebastián? sa Doña Mercedes og hevet øyenbrynene i ubehagelig overraskelse. – Hva er det som feiler deg? Du går inn som en villmann!
Sebastián sa ingenting med det første. Han dro opp den rustne metallboksen Don Julián hadde gitt ham, og kastet den med et voldsomt smeller midt på det polerte salongbordet. Porselenet klirret i panikk.
– Hva er dette for noe tøys? snøftet Mercedes og prøvde å bevare den iskalde roen sin.
– Det er beviset på at du er et monster, sa Sebastián, og stemmen hans sprakk av raseri og smerte. – I ni år trodde jeg at min egen kone ikke kunne få barn. I ni år trodde jeg at hun hadde tatt imot pengene dine og forlatt meg for en annen mann. Men du betalte Dr. Salgado for å forfalske journalene, og du visste at Camila allerede bar på mine barn da du drev meg ut av byen!
Fargen forsvant fra ansiktet til Doña Mercedes for et kort sekund, men hun rettet seg raskt opp i ryggen.
– Camila var en lærer uten penger, uten stand og uten fremtid! hveste hun lavt. – Hun ville ha ødelagt etternavnet vårt! Jeg gjorde det som var nødvendig for å beskytte imperiet vårt og din fremtid!
– Du beskyttet ingenting! skrek Sebastián. – Du ødela alt!
Han trykket på knappen på båndopptakeren som lå i boksen. Legens skjelvende, døende stemme fylte rommet og tilstod hver eneste detalj om forfalskningen, betalingene fra Mercedes og hemmeligholdelsen av Camilas graviditet med tvillingene Emiliano og Renata.
Gjesten ved bordet reiste seg i skam og skyndte seg ut av herskapshuset uten et ord, mens Mercedes satt igjen som lammet.
– Advokatene mine tar fra deg alt du eier i dette selskapet i morgen tidlig, Mercedes, sa Sebastián med en kald, endelig tone som skar dypere enn et skrik. – Du har ingen sønn lenger.
Uten å se seg tilbake forlot han herskapshuset og kjørte direkte tilbake til det beskjedne huset til Camila.
Da hun åpnet døren denne gangen, sto han der ikke for å kreve forklaringer eller forsvare seg selv. Han falt på kne på dørstokken, med tårene strømmende nedover kinnene, og la den metalliske boksen og tilståelsen ved føttene hennes.
– Camila… jeg ante ingenting. Det var moren min. Hun forfalsket alt… Legen tilsto før han døde.
Camila så ned på boksen, deretter på mannen hun en gang hadde elsket, og til slutt på de to barna sine som nysgjerrig kikkede bak henne. Sannheten var endelig ute i lyset, og selv om ni tapte år aldri kunne kjøpes tilbake, var løgnens kvelende tak over livet hennes endelig knust for alltid.
