Da hun kom inn, reiste Laurent seg halvt.
“Hva gjør du her?”
Hun la mappen foran seg.
— Jeg utøver stemmeretten til Delcourt Patrimoine.
Delcourt var hans fødenavn.
Navnet hun nesten hadde sluttet å bruke.
Navnet hun hadde gjort investeringen under som hadde forhindret Laurents selskap fra å kollapse 12 år tidligere.
Han knyttet kjevene.
“Du har ikke hatt noe med dette selskapet å gjøre på flere år.
Claire så lenge på ham.
“Jeg deltok ikke lenger på møter. Det er ikke det samme.
En uavhengig styremedlem ba om en ekstern revisjon av avtalene, konsulenttjenestene og fordelene som var gitt til Inès.
Laurent motsatte seg det.
Claire stemte for.
Resolusjonen ble vedtatt.
Fra den dagen var det ingen som forsøkte å ødelegge Laurent.
Ingen trengte det.
For første gang måtte han bare svare for sine valg.
Bankene krevde detaljer om flere lån.
Et forsikringsselskap suspenderer sin deltakelse i et prosjekt til 420 millioner euro nær Lyon.
2 styremedlemmer ba om bevis på tjenester tilsvarende millionene betalt til selskaper tilknyttet Inès.
Hun sa opp fire dager senere.
Laurent dukket opp en søndag morgen hjemme hos Claire i Neuilly-sur-Seine.
Han hadde fortsatt eiendeler der, men da han kom inn i biblioteket, så han allerede ut som en besøkende.
“Du liker det hele.”
Claire lukket boken.
“Nei.
“Slutt å spille det perfekte offeret.”
“Det finnes ikke noe som heter et perfekt offer, Laurent. Men en kvinne som blir slått foran 180 mennesker mens ektemannen beskytter sin elskerinne, det eksisterer.
Han så bort.
“Ines har mistet kontrollen.
“For hvilken del må jeg finne en unnskyldning for ham?” Kontaktpersonen? Slaget? Fornærmelsen mot sønnene mine? Eller kunngjøringen om graviditeten hennes under bursdagen vår?
“Hun bærer mitt barn.”
Claire reiste seg sakte.
“Hvorfor ser denne setningen ut til å unnskylde alt i dine øyne?”
“Fordi han er sønnen min.”
Det ordet igjen.
Sønn.
Som om Antoine aldri hadde tatt Laurent med til legevakten etter å ha følt seg dårlig.
Som om Mathieu aldri hadde gitt henne sitt første store TV-intervju.
Som om Lucas ikke hadde mobilisert ingeniørene sine gratis under en krise på en byggeplass.
Laurent hadde mottatt deres lojalitet i 11 år.
Nå reduserte han familien til et blodspørsmål.
Claire følte noe nært i seg for godt.
“Da går du og bygg livet ditt med sønnen din.
“Det er ikke så enkelt.
“Ja.” Det ble slik den natten du så på meg med merket av hånden hennes i ansiktet og spurte om hun hadde det bra.
Han forblir urørlig.
Så skannet blikket hans biblioteket.
“Dette huset må deles.”
Claire ristet på hodet.
“Nei.
“Vi har vært gift i 11 år.
— Under ordningen for separasjon av eiendom. Og dette huset har tilhørt i 17 år en familie SCI hvor du ikke har noen andel.
Ansiktet hans forandret seg.
— Jeg finansierte arbeidet.
“Firmaet ditt fakturerte dem. SCI betalte dem.
Han stirret på henne som om han plutselig oppdaget en versjon av livene deres hvis regler han aldri hadde lært.
I virkeligheten hadde Laurent stort sett glemt alt som eksisterte før ham.
Huset.
Claires penger.
Hans profesjonelle relasjoner.
Sønnene hans.
Hans historie.
Tre uker senere bekreftet den foreløpige revisjonen noen av mistankene.
Et konsulentfirma var indirekte eid av Inès.
En annen ble kontrollert av en av hans slektninger.
Den tredje hadde gjort flere utilstrekkelig dokumenterte overføringer til en konto brukt av Laurent.
Omtrent €2 300 000 krevde grundig forklaring.
Noen tjenester eksisterte virkelig.
Andre var nesten umulige å rettferdiggjøre.
Da Maître Marchal presenterte resultatene, følte Claire ingen tilfredshet.
Hun tenkte på de 1 200 ansatte i Delmas Développement.
Til arbeidslederne.
Regnskapsførere.
Til assistentene.
Til de unge ingeniørene som nettopp hadde signert boliglån.
Samme kveld samlet hun sønnene sine.
“Jeg vil at Laurent skal ta ansvar. Men jeg nekter å la 1 200 mennesker betale for ham.
Lucas så på dokumentene.
“Da må vi redde foretaket uten å redde ham.”
Antoine forsto umiddelbart.
Uavhengig ledelse.
En rekapitalisering.
Å forlate de mest risikable prosjektene.
Garantier gitt av nye investorer.
Og fremfor alt, skillet mellom samfunnet og mannen som hadde overbevist seg selv om at det var hans personlige forlengelse.
Styret suspenderte Laurent fra hans utøvende oppgaver under revisjonen.
Han ringte Claire.
“Sønnene dine har stjålet forretningen min!”
— De 7 som stemte for suspensjonen din er administratorer.
“De manipulerte alle.
“Nei. De har bare sluttet å beskytte deg.
Han la på.
Noen dager senere kom en ny telefon.
Denne gangen var det Inès.
Stemmen hennes hørtes ikke lenger ut som kvinnen i den røde kjolen.
“Madame Delmas… Vi må snakke.
“Nei.
“Vær så snill.”
Claire forble stille.
Ines trakk pusten med vanskeligheter.
“Laurent tror at sønnene dine sender meg bort.”
“Det gjør de ikke.
“Noen vet om Thomas.”
Stillheten endret seg i natur.
“Vi vet at du kysset ham på parkeringsplassen.
Ines begynte å gråte.
