Det var et stygt smil.
“Men Mercer Dynamics er min.”
Daniels uttrykk endret seg.
For første gang den ettermiddagen smilte han tilbake.
“Nei, Luke.”
Luke blunket.
Daniel rakte inn i konvolutten og tok ut et annet dokument.
“Du burde virkelig lese kontrakter før du forfalsker signaturer på dem.”
Luke ble blek igjen.
Daniel ga meg siden.
Jeg kjente igjen overskriften med en gang.
Det var en gammel bedriftsavtale.
Mercer Dynamics ble grunnlagt elleve år tidligere, da Luke og jeg fortsatt var kjærester.
Den gangen hadde Luke ambisjoner, intelligens og nesten ingen penger.
Faren min hadde penger.
Ikke enorm rikdom.
Henry Bennett hadde aldri levd som en rik mann. Han brukte klokker til lærbåndene sprakk. Han kjørte en gammel Buick lenge etter at han hadde råd til noe nyere. Han klippet kuponger, reparerte sitt eget gjerde og sparte nesten alt han tjente.
Men han trodde på Luke.
Pappa ga den opprinnelige startkapitalen til Mercer Dynamics.
Luke sa alltid at pengene var betalt tilbake før faren min døde.
Tilsynelatende var det en annen løgn.
Daniel pekte på et avsnitt nær bunnen.
“Faren din sitt bidrag var ikke strukturert som et lån.”
Jeg så på ham.
“Hva?”
“Det var konvertibel grunnleggerkapital.”
Lukes stemme skar over terrassen.
“Den avtalen utløp.”
Daniel så ikke engang overrasket ut.
“Det ville det.”
Han trykket på siden.
“Bortsett fra at du reaktiverte bestemmelsen selv for tre år siden da du pantsatte grunnleggeraksjene som sikkerhet for Northmere.”
Luke stirret på ham.
Daniel fortsatte.
“For å skjule det løftet under skilsmissen, forfalsket du Clovers ektefellefraskrivelse.”
Jeg så ned på kontrakten.
Hendene mine begynte å skjelve igjen.
“Hva betyr dette?”
Daniels stemme myknet da han svarte meg.
“Det betyr at Lukes forsøk på å skjule aksjene utløste de opprinnelige konverteringsrettighetene.”
Jeg klarte ikke å snakke.
“Din fars eiendom beholdt en sovende trettien prosent grunnleggerinteresse.”
Øynene mine fyltes.
Pappa.
Selv etter at han var borte, var navnet hans fortsatt begravd i selskapet Luke hevdet alltid hadde tilhørt ham helt og holdent.
Daniel fortsatte.
“Din fars testamente overførte alle gjenværende forretningsinteresser til deg.”
Han så rett på meg.
“De aksjene tilhører deg.”
Luke laget en anstrengt lyd.
Daniel var ikke ferdig.
“Skilsmisseavtalen din inneholder også en svindel-gjenåpningsbestemmelse som dekker bevisst skjulte ekteskapsverdipapirer.”
Luke hvisket, “Nei.”
“De gjenværende omstridte aksjene vil bli frosset i påvente av rettsavgjørelse.”
“Nei.”
“Og Mercer Dynamics’ vedtekter suspenderer automatisk stemmeretten for en leder som står overfor kvalifiserende føderale økonomiske anklager.”
Daniel stoppet opp.
Alle øyne beveget seg fra Luke til meg.
“Så snart den føderale klagen er levert inn, blir Clover den største aktive stemmeberettigede aksjonæren i Mercer Dynamics.”
Luke eksploderte.
“Det er MITT selskap!”
Stemmen hans brast over bassengdekket.
“Mitt firma!”
I årevis hadde Luke sagt at jeg ikke bidro med noe.
Å være hjemme med Noah var ikke ekte arbeid.
Å styre hjemmet vårt var ikke ekte arbeid.
Å høre på forretningsproblemene hans over middag var ikke ekte arbeid.
Å flytte møter, avlyse planer og bygge opp familieplanen vår rundt Mercer Dynamics var ikke ekte arbeid.
Selskapet eksisterte på grunn av hans briljans.
Det var det han alltid hadde sagt.
Han hadde bare utelatt den første personen som trodde på ham.
Min far.
Henry Bennett.
En stille regnskapsfører som stolte på en ung mann som datet datteren hans og ga den unge mannen pengene til å bygge noe han lovet skulle være ærefullt.
Luke hadde ikke bare forrådt meg.
På sin egen måte hadde han også forrådt pappa.
En av de føderale agentene tok et skritt nærmere.
“Luke Mercer, vi trenger at du blir med oss.”
Luke så på meg.
For første gang siden jeg kjente ham, var ansiktet hans uten arroganse.
Bare frykt.
“Clover.”
Jeg sa ingenting.
“Vi kan fikse dette.”
Setningen var så absurd at jeg nesten lo.
“Hvordan?”
“Jeg gir deg alt.”
“Du har allerede prøvd.”
“Nei. Hør på meg.”
Han snakket raskt nå.
“Huset. Regnskapene. Aksjen. Ta den.”
Jeg tok et skritt nærmere.
“Du forstår fortsatt ikke.”
Han stirret på meg.
“Jeg ville aldri ta alt fra deg.”
Halsen min strammet seg.
“Jeg ville at du skulle være Noahs far.”
Lukes ansikt endret seg.
Jeg fortsatte før jeg mistet motet.
“Når han våkner om natten, ser han noen ganger fortsatt mot døråpningen.”
Luke svelget.
“Han leter etter deg.”
“Clover…”
“Og du var villig til å la moren hans bære skylden for det du gjorde, slik at du kunne beskytte pengene dine.”
Luke senket blikket.
Det var det eneste svaret jeg trengte.
Agentene eskorterte ham bort fra midten av terrassen.
Folkemengden åpnet stille en sti.
Luke stoppet ved siden av Camellia.
“Du ødela meg.”
Hun så rett på ham.
“Nei.”
Stemmen hennes var lav.
“Du ødela deg selv.”
Så var han borte.
Det merkeligste med den ettermiddagen skjedde etter at konfrontasjonen var over.
Musikken startet aldri igjen.
