Pablo stirret på kortet. Der stod navnet hennes: Valeria Montiel – Administrerende Direktør og Grunnlegger, Grupo Alvarado.

Før Pablo rakk å stamme fram et svar, snudde Valeria seg mot døren der en svart luksusbil ventet på gaten.

En time senere satt hele ledelsen samlet i det enorme styrerommet i Grupo Alvarados toppetasje. Spenningen var til å ta og føle på. Rodrigo Salazar satt strak i ryggen ved enden av bordet, med et seiersviss smil om munnen. Ved siden av ham satt Camila, som hadde fått spesialtillatelse til å overvære kunngjøringen.

Dørene til styrerommet åpnet seg.

Alle reiste seg i ærbødighet da Valeria Montiel kom inn i rommet. Hun hadde skiftet til en skreddersydd, mørk drakt, håret var stramt oppsatt, og blikket hennes var kaldt og gjennomborende.

Rodrigo stivnet. Fargen forsvant tvert fra ansiktet hans. Camila gned seg i øynene, ute av stand til å tro det hun så.

Valeria gikk sakte opp til enden av bordet, satte seg i sjefsstolen, og la en tykk perm med notater foran seg.

— Velkommen, alle sammen, sa Valeria høyt og tydelig. Særlig til dere som trodde at makt gir rett til å tråkke på andre.

Hun så rett på en blek og skjelvende Rodrigo.

— I dag skal vi kunngjøre hvem som blir selskapets neste president, fortsatte Valeria rolig. — Men før vi gjør det, har vi noen interne anliggender å rydde opp i. Rodrigo Salazar, du er med øyeblikkelig virkning sagt opp fra din stilling for grovt misbruk av makt og uetisk oppførsel mot ansatte. Sikkerhetsvaktene venter utenfor.

Styrerommet ble fylt av et sjokkert gisp. Rodrigo reiste seg brått opp, med panikk i øynene.

— Venter du… Hva snakker du om?! Dette er en misforståelse! ropte han. — Du kan ikke…

— Jo, det kan jeg, avbrøt Valeria med en isende ro, mens hun åpnet permen og viste frem sidene fylt med dokumentasjon og tidsstempler på hver eneste nedverdigende hendelse fra de siste 17 dagene. — For som administrerende direktør i dette selskapet, krever jeg ikke bare resultater. Jeg krever karakter.

To sikkerhetsvakter kom inn i rommet og stilte seg på hver sin side av en knust Rodrigo. Mens han ble ført ut i all offentlig skam, så Valeria bort på Camila, som satt stiv som en statue, fullstendig klar over at hun hadde fornærmet feil person.

Valeria lukket permen, så ut over de målløse direktørene, og smilte for første gang.

— Møtet er hevet. La oss begynne på nytt.